Filmanmeldelse: «Hvit støy»

Pakket inn i dødsforakt

Det er mye prat i det som skal være en humoristisk film om å unnslippe døden. Bare synd det ikke er så morsomt.

SE TRAILER: En svart komedie om en moderne amerikansk familie som prøver å komme seg gjennom hverdagens utfordringer og muligheten for å finne lykken i en uviss verden. Video: Selmer Media Vis mer
Publisert

FILM: Vi skal alle dø en dag, men i lang tid har dette vært en slags kollektiv fornektelse, spesielt i den vestlige delen av verden. Vi har da ingen problemer i vår trygge boble, med mindre vi søker oss ut av den med viten og vilje.

«Hvit støy»

Drama/svart komedie

Regi: Noah Baumbach
Skuespillere: Adam Driver, Greta Gerwig, Don Cheadle
Premieredato: 9. desember 2022
Aldersgrense: 12 år
Orginaltittel: White Noise

«God nok til å huske å ringe legen.»
Se alle anmeldelser

Denne fornektelsen fikk et skikkelig skudd for baugen under åra med pandemi. Døden er ikke lenger bare knyttet til alderdom, langvarig sykdom eller ulykker som vi aldri kunne tenke ville inntreffe oss selv. Tanken om at mannen med ljåen er rett rundt gatehjørnet, gjør at vi fortsatt sveiper blikket før vi krysser gata.

I Noah Baumbachs «White Noise» eller «Hvit Støy» på norsk, er det ringvirkningene av den kollektive fornektelsen om døden som blir satt under lupen. Baumbach har flere kritikerroste filmer på CV-en, og har vist seg å være en mester i å skildre menneskelige dramaer, på en sår og humoristisk måte.

«Hvit Støy» er nok et familiedrama, men denne gangen pakket inn i satire. På sitt beste forblir filmen et reflekterende portrett av vestlig krisehåndtering og dødsforakt. Ellers sliter den med å ta seg selv høytidelig og blir ikke den klarøyde satiren man håper på.

Om massedrap og død

Handlingen er lagt til 1980-tallets USA. Collegeprofessoren Jack (Adam Driver) er verdensledende innen det som kalles for Hitler-studier. Han taler karismatisk om gruppementalitet, massedrap og døden. Ifølge ham er han så god på det han gjør, at det vil slå ned som en bombe i akademia hvis det kommer fram at han ikke kan et fnugg tysk.

Familien består av kona Babette (Greta Gerwig), Jacks fjerde, og fire bonus/felles barn. De eldste er såpass veslevoksne at foreldrene ikke kan gjøre noe annet enn å ta dem seriøst. Den ene spiller brevsjakk med drapsdømte, den andre minner oss om hvor mange dyr som har mistet livet for at vi kan tygge sukkerfri tyggis. Babette har begynt å svelge mistenkelige tabletter i skjul, og tar mystiske bilturer om kvelden.

Røykskyen legger seg

Krisemaksimering til tross, dette er en lykkelig familie som handler førsteklasses varer i byens lekre supermarked. Det er ikke før et godstog med kjemikalier krasjer med en lastebil full av drivstoff, at livet til familien virkelig får mening. Røykskyen legger seg som et teppe over byen. Familien må evakuere i all hast.

Det er mulig å tro at filmen er inspirert av pandemien, men dette er faktisk en adaptasjon av Don DeLillos roman med samme navn fra 1985. Filmen er inndelt i tre kapitler, og tar for seg hvordan livet til familien forandrer seg i takt med ulykken. Det svinger godt av skuespillet, og replikkene er av typen «snakker før man rekker å tenke»-slaget. Det funker godt i en film som handler om karakterenes trang til å vise hvor viktige de er for folka rundt seg. Jack som tror han vet alt om døden, gitt hans posisjon som ekspert på en massedrapsmann, mister likevel ballene når dødsangsten begynner å banke på hans egen dør. Memento mori har bare vært et latinsk uttrykk fram til nå.

Vanskelig å tro på

Men i takt med krisehåndteringen etter ulykken, blir ikke karakterene satt på noen skikkelig prøver. Situasjonene er ikke uventede, men snarere rigget opp. Karakterene blir kommentatorer framfor å inngå i dem. Det kan fungere én eller to ganger, men det råder så mye panikk, at det for meste handler å komme seg vekk uten at det blir morsomt. Etterspillet etter ulykken har innvirkning på forholdet mellom Jack og Babette, men det ville muligens fungert bedre om alt kunne bli holdt nedpå slik det er i første- og delvis andre akt. Tredje akt, uten at alt skal røpes, blir en usaklig røre hvor ingen av oss blir skjøvet utenfor komfortsonen. Avgjørelsene som Jack tar, blir rett og slett vanskelige å tro på.

Baumbach har likevel gjort et forsøk på å lage en film som minner oss om hvor skjørt forbrukersamfunnet egentlig er. Man skulle uansett ønske at han gjorde en bedre jobb med å vise oss det gjennom karakterene, enn å la oss bli vitne til det som skjer sammen med dem.

Og hva som venter oss etter døden; det kan vi med hundre prosent sikkerhet fortsatt ikke fastslå. Det er like greit. Vi har med enn nok med å overleve.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer