Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Påkostet moro

Gwen Stefanis solo-debut er en underholdende, smart og nedlastingsvennlig cd som vil være alle steder på én gang.

CD: Hennes ekstremt påkostede solodebut er en naturlig fortsettelse av den glossy No Doubt-plata «Rock Steady» fra 2001, som også badet i et stort utvalg produsenter fra de øverste hyller.

Produsent-VM

«Love. Angel. Music. Baby» er i sin altomfattende sjanger- og produsentjungel dømt til å bli en berg-og-dalbane-opplevelse av nesten uhørte proposjoner. Her er delene uansett viktigere enn helheten, vi er tilbake til tida da album var en samling singler, eller nå: nedlastingsvennlige hits med bred demografisk spredning. Her får hiphop-kidsa sitt, r&b-kidsa får sitt, popkidsa får en hel del, 80-tallsnostalgikerne kan kose seg, og selv kyniske trendnisser bør finne ting de kan anerkjenne.

Det er blitt det reineste produsent-VM. Alle usual suspects (kanskje med unntak av Missy Elliott) er på plass: Neptunes, Dr. Dre, André fra Outkast, veteranene Jimmy Jam og Terry Lewis og Björk og Madonnas gamle våpendrager Nellee Hooper blant andre .

Det sier noe om ambisjonsnivået at når Stefani og Linda Perry først har «tatt en Alnæs» og skrevet New Order-plagiatet «The Real Thing», så nøyer ikke Nellee Hooper seg med å utføre en forseggjort «Bizarre Love Triangle»-pastisj - her dukker rett og slett Bernard Sumner og Peter Hook sjøl opp for å legitimere det hele. Mulig Geir Mork og Gyldendal har noe å lære av en slik metodikk.

80-tallslengsler

En slags unnselig rød tråd i det hele er et 80-tallslengtende sound. R&b-produsenten Dallas Austin bader Gwen Stefani i luksuriøs 80-tallslyd på den flotte Stevie Nicks-møter-Belinda Carlisle-aktige «Cool» . Det flørtes med Madonnas «Papa Don't Preach» på «Harajuku Girls» , «Crash» leker med Salt'n'Pepa, «Serious» med Human League. André 3000-produserte «Long Way To Go» og Neptunes-produserte «Hollaback Girl» burde begge vært stand-outs , men her oppstår ikke den studiomagien vi forventer. Ja ja, Pharell og André kan ha tunge dager på jobben de også.

Alt i alt en ujevn, men like fullt underholdende og smart plate med lang holdbarhet.

INGEN TVIL: Gwen Stefani står støtt på egne ben.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media