Påkostet moro

Gwen Stefanis solo-debut er en underholdende, smart og nedlastingsvennlig cd som vil være alle steder på én gang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Hennes ekstremt påkostede solodebut er en naturlig fortsettelse av den glossy No Doubt-plata «Rock Steady» fra 2001, som også badet i et stort utvalg produsenter fra de øverste hyller.

Produsent-VM

«Love. Angel. Music. Baby» er i sin altomfattende sjanger- og produsentjungel dømt til å bli en berg-og-dalbane-opplevelse av nesten uhørte proposjoner. Her er delene uansett viktigere enn helheten, vi er tilbake til tida da album var en samling singler, eller nå: nedlastingsvennlige hits med bred demografisk spredning. Her får hiphop-kidsa sitt, r&b-kidsa får sitt, popkidsa får en hel del, 80-tallsnostalgikerne kan kose seg, og selv kyniske trendnisser bør finne ting de kan anerkjenne.

Det er blitt det reineste produsent-VM. Alle usual suspects (kanskje med unntak av Missy Elliott) er på plass: Neptunes, Dr. Dre, André fra Outkast, veteranene Jimmy Jam og Terry Lewis og Björk og Madonnas gamle våpendrager Nellee Hooper blant andre .

Det sier noe om ambisjonsnivået at når Stefani og Linda Perry først har «tatt en Alnæs» og skrevet New Order-plagiatet «The Real Thing», så nøyer ikke Nellee Hooper seg med å utføre en forseggjort «Bizarre Love Triangle»-pastisj - her dukker rett og slett Bernard Sumner og Peter Hook sjøl opp for å legitimere det hele. Mulig Geir Mork og Gyldendal har noe å lære av en slik metodikk.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.