KYNISK KAFELIV: «The Place» er kafeen der folk selger sjelen sin til en djevelsk fremmed. Vis mer

Anmeldelse film «The Place»

Pakt med djevelen

Kyniske kafésamtaler med ondskap på samlebånd.

«The Place»

4 1 6

Drama

Regi:

Paolo Genovese

Skuespillere:

Valerio Mastandrea, Sabrina Ferilli

Premieredato:

20. april 2018

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«The Place»

«Dialogbasert om utspekulert ondskap»
Se alle anmeldelser

FILM: Hvor langt er et menneske villig til å gå for å få oppfylt sitt største ønske? Begå drap? Voldtekt? Terror?

Dette er spørsmål man får noen til dels ubehagelige svar på i den italienske regissøren Paolo Genoveses film «The Place». Genovese er mannen bak komedien «Perfekte fremmede» som vant publikumsprisen ved Den norske filmfestivalen i 2016.

TV-serie

«The Place» er også spekket med folks dulgte lyster, men den er alt annet enn komisk. Den er basert på en amerikansk TV-serie kalt «The Booth at the End» og foregår utelukkende ved ett og samme bord i kaféen The Place. Der sitter en mystisk person (Valerio Mastandrea), tilsynelatende allvitende og allmektig, som oppsøkes av en rekke klienter som vil ha noe utført.

Er du Gud? Er du djevelen? Spør de som oppsøker ham og hans store notisbok der alle svarene finnes. Djevelen er nok det mest nærliggende svaret, ettersom hver og en må inngå en faustiansk pakt for å få sitt ønske oppfylt. En far må drepe et annet barn for at hans egen sønn skal overleve kreftsykdommen. En gammel kvinne må sprenge en bombe på en folksom restaurant for at mannen hennes skal bli kvitt sin Alzheimer. En nonne må bli gravid for å komme nær Gud. En blind mann må voldta noen for å få synet tilbake.

Samlebånd

Det hele utspiller seg som et samlebånd av utspekulert ondskap ved restaurantbordet. Her er det snakk om voldsomme etiske problemstillinger som blir temmelig overfladisk berørt. Folk har sine motforestillinger, sin tvil og sin vantro, de kommer hele tiden tilbake til mannen med boka og avlegger rapport om hvor nær de er å gjennomføre djevelskapen. De forhandler, noen ser lyset og trekker seg, noen blir fanget i sitt eget nett.

Det er selvsagt spennende å bevitne hvor langt hver enkelt er villig til å strekke sin personlige integritet og moral, men filmen er utelukkende dialogbasert. Vi får aldri følge noen ut i felten, og må ta til takke med kafésamtaler om de varslede mordene. Selv om intrigene øker i intensitet når de fletter seg i hverandre, blir filmen fort repeterende og stillestående. Den mystiske mannen blir forsøksvis analysert av en like mystisk serveringsdame (Sabrina Ferilli), uten vi kommer nærmere en forklaring på kynismen. Ender det godt? Djevelen ligger i detaljene.

.