BRUDD OG URO: Avtroppende statsminister og påtroppende president Recep Tayyip Erdogan, til venstre, lykkeønsker påtroppende partileder i AKP og påtroppende statsminister Ahmet Davutoglu under det ekstraordinære landsmøtet i partiet i 2014. Erdogan håndplukket sin etterfølger, men Davutoglu fikk aldri fred fra innblanding fra Erdogan til å styre landet. Nå er det brudd, og Davutoglu valgte politisk harakiri. Foto: REUTERS / Scanpix / Umit Bektas
BRUDD OG URO: Avtroppende statsminister og påtroppende president Recep Tayyip Erdogan, til venstre, lykkeønsker påtroppende partileder i AKP og påtroppende statsminister Ahmet Davutoglu under det ekstraordinære landsmøtet i partiet i 2014. Erdogan håndplukket sin etterfølger, men Davutoglu fikk aldri fred fra innblanding fra Erdogan til å styre landet. Nå er det brudd, og Davutoglu valgte politisk harakiri. Foto: REUTERS / Scanpix / Umit BektasVis mer

Palass-kuppet i Tyrkia

I våre dager kommer ikke et statskupp i Tyrkia fra de militæres brakker, men fra president-palasset, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

President Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia har tvunget statsminister Ahmet Davutoglu til å gå av, enda et steg mot å samle all makt i egne hender. Denne krisa får lederne i EU til å skjelve, fordi det var med Davutoglu de forhandlet fram avtalen om å sende flyktninger tilbake fra Hellas til Tyrkia og stanse menneskestrømmen.

Erdogan er omgitt av uro på alle kanter. Parlamentsvalget i juni 2015 gikk ikke som han hadde håpt, så han presset fram nyvalg i november, som han heller ikke var tilfreds med, og nå tvinger han statsministeren til å gå av, fordi han heller ikke svarte til forventningene. Samtidig med alt dette har Tyrkia på hjemmebane gjenopptatt krigen mot Kurdistans Arbeiderparti (PKK) og landets kurdiske mindretall. Attpåtil er Tyrkia i krig i Syria, offisielt mot Den Islamske Staten (IS), men i gavnet like mye mot de kurdiske styrkene der - og i drømmen gjerne mot det syriske regimet under president Bashir al-Assad også.

Formelt har ikke Ahmet Davutoglu gått av eller fått sparken. Han har innkalt til et ekstraordinært landsmøte i det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), hvor han er leder, 22. mai, og da stiller han ikke til gjenvalg. Etter vedtektene i det konservative islamistpartiet er det deres leder som skal være statsminister når partiet har regjeringsmakt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det at mitt mandat skulle vare mindre enn fire år er ikke min avgjørelse, men en absolutt nødvendighet, sa den forsiktige diplomaten og statsviteren torsdag, som ellers bare hadde ros til overs for Erdogan.

Det var Erdogan som utpekte Davutoglu til partileder og statsminister i 2014, da Erdogan gikk av etter elleve og et halvt år som statsminister for å bli president. Erdogan ville ikke ha sin tidligere nære medarbeider Abdullah Gül, som hadde vært utenriksminister og president, i rollene som partileder og statsminister. Gül er for uavhengig og har for stor politisk tyngde for den egenrådige Erdogan; det har vist seg ved flere politiske strider. Da Davutoglu var utpekt, regnet opposisjonen ham som en stedfortreder og nikkedokke for Erdogan. Men den stillfarne tidligere utenriksministeren, gjerne kalt «professoren», viste seg altså også å være for uavhengig for Erdogan.

Erdogans langsiktige plan har vært å ta med seg den utøvende makta fra statsministerens kontor til presidentens palass. Etter Grunnloven har presidenten få fullmakter utover det seremonielle. Tidligere presidenter ble valgt av parlamentet, men Erdogan fikk innført et folkevalgt embete som president, og da han var valgt, la han ikke skjul på kravet om også å få virkelig makt.

Presidenten i Tyrkia skal verken innsette eller avsette statsministre. Det er parlamentets rett. Presidenten skal stå over politikken og tre ut av politiske verv. Men Erdogan ga aldri fra seg makta i AKP, hvor hans trofaste medspillere gjorde livet ulevelig for Davutoglu. Partilederen fikk ikke lede partiet, fordi Republikkens president ulovlig, ifølge Grunnloven, deltok i politisk maktkamp. Noen i partiet hvisket om «forræder» i krokene, fordi de mistenkte partilederen for å stikke kjepper i hjulene for Erdogans forsøk på å innføre president-styre. Da var han dømt.

Samtidig har Erdogan i sitt nye palass i Ankara samlet rundt seg ei gruppe rådgivere som mistenkelig minner om landets egentlige - i alle fall parallelle - regjering. Han har også innført en ny skikk med å innkalle statsminister Davutoglu og hans regjering til hyppige møter, noe som tidligere var sjeldsynt, for å følge med på deres vedtak. Ak Saray har et par tusen rom, som stiller det vesle huset hvorfra president Barack Obama styrer USA helt i skyggen, og antas å skulle bli det huset hvor all makt i Tyrkia skal samles. Saray er ordet for sultanenes palasser i Det Osmanske Riket. Ikke få i Tyrkia snakker om Erdogan som en ny «sultan».

Erdogan har ikke klart, på grunn av manglende parlamentarisk styrke for AKP, å innføre president-styre ennå. I valget i juni 2015 fikk AKP 258 av 550 seter i parlamentet og tapte dermed sitt reine flertall for første gang etter 2002. Erdogan undergravde da regjeringsforhandlingene som Davutoglu forsøkte, og tvang fram nyvalg i november, hvor AKP gikk fram til 317 seter. Men dette er fremdeles mindre enn de 330 stemmene, tre femdels flertall, som kreves for å skrive ut folkeavstemning om å endre Grunnloven og innføre president-styre. Og det er langt unna to tredels flertall på 367 som trengs for å endre Grunnloven uten folkeavstemning.

Erdogan er utålmodig av natur. Vil han ved å tvinge Davutoglu til å gå av også tvinge fram enda et nyvalg i håp om å få tilfredsstilt sitt begjær etter allmakt? Samtidig forsøker han å få opphevet den parlamentariske immuniteten for 49 av de 59 folkevalgte fra det kurdisk-pregede Demokratisk Folkeparti (HDP), som han anklager for å være medløpere for «terroristene i PKK». Det kan endre den parlamentariske balansen.

Tyrkia har nå noe som i gavnet nærmer seg det franske regimet. Den folkevalgte franske presidenten har nokså store politiske fullmakter, samtidig som  presidentens utnevnte statsminister må ha parlamentarisk flertall for å styre. Men Tyrkia har nærmest to sidestilte regjeringer, uten at dette står i Grunnloven. Erdogan ønsker å gå et steg videre, nærmere det regimet som finnes i USA, med en folkevalgt president som har all utøvende makt. Kritiske røster i Tyrkia snakker imidlertid ikke om USA, men snarere om Russland under president Vladimir Putin.

Lederne i EU fant tidligere en pålitelig samtalepartner i Gül og seinere i Davutoglu, men aldri i den oppfarende og uberegnelige Erdogan. Nå lurer de på hva som er i vente. Avtalen om å stanse strømmen av flyktninger fra Tyrkia til EU ble forhandlet fram i seine nattetimer mellom Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, og Davutoglu. Erdogan skal ha vært ganske rasende på statsministeren fordi han ikke fikk vite om dette før avtalen var klar, til tross for at Davutoglu som statsminister var i sin fulle rett. Davutoglu oppnådde å få visumfri innreise til EU for tyrkere innen utgangen av juni, mot å oppfylle ei liste med krav til Tyrkia fra EU, deriblant å endre på en lov mot terrorisme. Men fredag, dagen etter at Davutoglu offisielt ga opp, tordnet Erdogan mot kravene fra EU under et møte i Istanbul: «Beklager, gå deres vei, så går vi vår. Dere får forlike dere med andre, hvis dere kan.» Men det er ingen andre enn Tyrkia som kan stanse flyktningstrømmen. Han stilte EU-lederne mot veggen.

I EU forsøker man inntil videre å sitte stille og vente til uroen i Tyrkia måtte legge seg. Davutoglu er ennå statsminister. Man håper Erdogan bare bruker den harde retorikken mot EU og Vesten til å samle støtte blant nasjonalister og islamister for å innføre president-styre, men samtidig tillate forhandlinger under bordet med EU.

I det samme ble imidlertid de to journalistene Can Dündar og Erdem Gül fra avisa Cumhuriyet dømt for å ha avslørt statlige hemmeligheter, den ene til fem år og ti måneder i fengsel, den andre til fem år. De hadde avslørt hemmelige våpensendinger fra tyrkisk etterretning til Syria, muligens til Den Islamske Staten (IS). Erdogan har truet dem med å måtte betale «en høy pris». Ved inngangen til domstolen fredag, før de ble dømt, skjøt en angriper med pistol mot Dündar. De tre skuddene traff ikke Dündar, men ett av dem skadet en fotograf. «Vi vet ikke hvem angriperen er, men vi vet hvem som har gjort meg til et mål», sa Dündar etterpå. Denslags er ikke lett å overse for EU.

Undergravd i statsstyret og i partiet hadde bare Ahmet Davutoglu en eneste ærbar utvei. Han valgte politisk harakiri. Det største opposisjonspartiet, det sosialdemokratiske Republikansk Folkeparti (CHP), og det kurdisk-pregede Demokratisk Folkeparti (HDP) nøler ikke med å kalle dette et «palass-kupp».

- Det som bar Davutoglu til hans post var nasjonens vilje, stemmene fra 23,5 millioner velgere, og likevel må han forlate den på grunn av viljen til en eneste person, en person som ikke tenker på demokratiet i sitt land, men på sine diktatoriske planer, uttalte den sosialdemokratiske opposisjonslederen Kemal Kiliçdaroglu.

Ingen pasja, det vil si general, i Det Osmanske Riket, kunne overleve en tapt krig. Sultanene kjente bare seierrike pasjaer. En pasja som hadde tapt, fikk tilsendt ei silkesnor fra sultanens saray med et tilbud som var umulig å avvise, om å stramme snora rundt halsen. Dét var en pasjas privilegium.

Ahmet Davutoglu fikk tilsendt silkesnora fra presidentens palass.