Pålitelige Preus

Inspirert og smidig fra veteran.

CD: Alle plater med Anne Grete Preus har grunnleggende artistiske kvaliteter. Dem er det lett å la seg blende av. Kanskje derfor har hun hatt klippekort på gode terningkast, selv om hun ikke alltid lager spennende plater.

Preus må finne seg i å bli målt opp imot egne prestasjoner (høydepunkt: «Millimeter», 1994), på samme måte som man tilnærmer seg nye skiver med Bob Dylan (som hun nok en gang gjendikter til norsk), Neil Young og Bjørn Eidsvåg. Hun må vurderes ut ifra om hun treffer med sine ambisiøse tekstlige bilder, og om hun klarer å omsette sin utvetydige seriøsitet i levende og interessant musikk.

Comebackalbumet «Alfabet» fra oktober 2001 - hun tok en fem år lang pause etter «Vrimmel» - viste en artist som hadde brukt tida godt og gjort formspråket sitt klart for et nytt årtusen, men det vil ikke bli stående igjen som en stor Preus-plate.

«Når dagen roper», hennes sjuende soloalbum, er friskere og smidigere i satsen. Preus dyrker et befriende og tett bandsound, som er oftere smakfullt og mykt behagelig enn forutsigbart voksentrygt. Den Wurlitzer-boblende poplåta «Åndelig matematikk» og riffrockeren «Min venn Tomhendt» er sparker godt ifra seg, «Not Dark Yet»-tolkningen «Ennå ikke mørkt» er respektfullt og elegant utført, og duetten med Vamps Vidar Johnsen - «Send meg en drøm» er platas beste ballade. Tekstlig sett er Preus ordrik og formidlingskåt som vanlig, hvor den ømt forelskede åpningslåta «Vår i meg» rører borti hjertestrenger som refrenget «jeg vil ikke lenger være limtuben din» («Limtuben») ikke er i nærheten av. Generelt er det mye fin kjærlighetsmetaforikk her, som oppleves både mer inspirert og vellykket enn når hun prøver å dissekere reality- og mobiltelefonæraen i «Gjenkjent» .