«SKATTEPARADIS»: Et «skatteparadis» er ikke et paradis bygd av skatter og avgifter, men et paradis for skattesvikere. Her er den gamle delen av Panama by med bankstrøket i bakgrunnen. Foto: DPA / Scanpix / Peter Smolka
«SKATTEPARADIS»: Et «skatteparadis» er ikke et paradis bygd av skatter og avgifter, men et paradis for skattesvikere. Her er den gamle delen av Panama by med bankstrøket i bakgrunnen. Foto: DPA / Scanpix / Peter SmolkaVis mer

Panama for sin hatt

Med en kanal som mor, og president Theodore Roosevelt i USA som far, måtte vel Panama bli et land i særklasse, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Utspringet for avsløringene i «Panama-papirene» overrasker ingen. Alle har visst det, men ingen har gjort noe med det fordi altfor mange mektige har hatt nytte av det. Den smale landtunga som binder sammen Sør- og Nord-Amerika og som skiller Atlanterhavet fra Stillehavet med bare 77 kilometer på det smaleste, har vært et knutepunkt for så mangt fra Vasco Nuñez de Balboa fant Stillehavet i 1513.

Kanalen som fødte Panama, gjorde landet til et knutepunkt for skipstrafikk og handel. Redere fra hele verden seilte under Panama-flagg fordi skattene var lave. Et vanvittig antall banker kom for å skumme fløten, sammen med en hærskare av advokater og agenter. Panama ble et knutepunkt for flyselskapene. Storpolitikken kom straks til den strategisk viktige kanalen, som var en del av USA fra 1903 til 1979 med soldater i  et belte langs vannveien. Der lå USAs Sørkommando og militærakademiet Las Américas, som utdannet et knippe av militære diktatorer i Latin-Amerika. Spioner og etterretningsagenter kom i overflod. Smuglere likeså. Der kunne Cuba skaffe seg forbudte varer fra USA. Narko-bandene i Colombia, Peru og Bolivia kunne hvitvaske inntektene der. Alle slags penger var velkomne og trygge i Panama. Landet har ingen nasjonalbank og ingen egen valuta; papirpengene er dollar fra USA og småmyntene er balboa.

I få - om noen - andre land kan «Skredderen i Panama» av John Le Carré leses som en realistisk roman. Her satt den britiske forfatteren Graham Greene og den militære diktatoren i landet, general Omar Torrijos, i lange samtaler under palmene, med uuttømmelige mengder rompunsj til briten og skotsk whisky til panameneren, omvendt nok.

Torrijos, som ble en helt ved å vinne tilbake Panama-kanalen fra USA, var en forstandig samtalevenn, ifølge Green. Torrijos styrte landet, i den grad noen gjorde det, mens det eneste privilegiet til presidenten i navnet var å ha fast parkeringsplass utenfor Hotel Panama i hovedstaden, forsto Green. I tillegg, må vi legge til, har presidenten en fin bolig og kontorer i Palacio de Las Garzas (Hegre-palasset) i Panama by, hvor hegrer vandrer fritt rundt i bakhagen og, når fuglene finner det for godt, inn i palasset.

Panama er idyll og galskap. Da president Jimmy Carter i USA og Torrijos i 1977 underskrev en avtale om å overgi kanalen til Panama fra 1. januar 2000 kunne Green, som hadde vansker med å få visum til USA, reise til Washington med diplomatisk pass fra Panama for å delta i festen.

Panama var et fylke i Colombia da det franske selskapet under baron Ferdinand de Lesseps i 1881 etter avtale begynte arbeidet med Panama-kanalen. Selskapet ga opp i 1889, og sjefsingeniøren Phillipe Bunau Varilla solgte alle rettigheter og utstyr til USA. I juni 1903 meldte ei avis i USA om et opprør i Panama, som ennå ikke hadde funnet sted, men som ville komme dersom Senatet i Colombia ikke godkjente en avtale med USA. Det var president Theodore Roosevelt som truet. Colombia sa nei, opprøret kom, og 3. november 1903 utropte en foreløpig regjeringsjunta Republikken Panama, som 6. november ble anerkjent av USA. Franske Bunau Varilla ble gjort til ambassadør for Panama, og han undertegnet 18. november en avtale med USA som overdro den uferdige kanalen til USA «til evig tid». Panama hadde ennå ingen konstitusjonell regjering, det skjedde først i februar 1904. Da man fikk summet seg i hovedstaden Bogotá hadde USA stengt sjøveien til Panama med kanonbåten «Nashville», og å sende soldater over land gjennom urskogen i Darién, hvor det ennå ikke i dag går vei, var umulig. Kanalen lå ferdig i 1914.

Statsstyret i den nye republikken har det aldri blitt skikk på, Panama har i alle år hatt svake regjeringer. I 1968 gjorde Nasjonalgarden statskupp, året etter kom general Torrijos som den «sterke mann». Han omkom i ei flyulykke i 1981, som mange hevder skyldtes ei bombe om bord. I 1983 seilte general Manuel Antonio Noriega opp. De to hadde nok nesten all makt, men det fantes ikke så mye statsmakt.

Noriega var tidligere etterretningssjef og betalt agent for etterretningstjenesten CIA i USA. Men han spilte på lag med alle, også med Cuba og narko-baroner, bare det lønte seg. Han kom på kant med USA, og da han opphevet president-valget i 1989 invaderte USA Panama og tok ham til fange. Etter fengsel i USA og Frankrike sitter han nå i fengsel hjemme.

Fire av de fem foregående presidentene har vært mistenkt for korrupsjon, den forrige, Ricardo Martinelli, har flyktet til Miami. Men Panama har ikke militære styrker til å invadere USA for å hente ham.