Foto: AFP/Scanpix
Foto: AFP/ScanpixVis mer

Pandaen flekker tenner

Det kinesiske diplomatiet på samme vis nå demonstrert sin mindre sjarmerende natur, skriver Inger Bentzrud om Nobelprisen.

Kina bruker pandaen som diplomatisk symbolfigur. Vennligsinnede nasjoner får gjerne pandaer i gave eller til låns i forbindelse med kinesiske statsbesøk. Pandaen er alt det Kina ønsker å framstå som: Et unikt, verdifullt og mykt kosedyr som utelukkende driver med fredelige sysler som å spise bambus.

Men pandaen er en bjørn som er alt annet enn ufarlig. Man bør se opp når den begynner å flekke tenner. Det kinesiske diplomatiet har i disse dager på samme vis demonstrert sin mindre sjarmerende natur. Land etter land er blitt satt under press for å boikotte dagens fredsprisutdeling i Oslo Rådhus. Afghanistan, Serbia og Nepal er bare de siste eksemplene på tilfeller der kineserne har brukt pisken for å unngå en altfor unison feiring av prisen til den fengslede dissidenten og menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo.

Kina liker å framstille seg som en nasjon med en fredelig agenda som lever etter devisen om ikke å blande seg bort i andres «indre anliggende». Ikke desto mindre har det festet seg et inntrykk av at landet i takt med sin økonomiske styrke har lagt seg til en ny og mer brautende utenrikspolitikk som innebærer at de mister venner over hele verden.

Seinest i Wikileaks-avsløringene er det kommet fram at både britiske, japanske, indiske og diverse afrikanske diplomater klager over det de kaller aggressive Kinas diplomatiske «blotting av muskler». Et dokument lekket fra den amerikanske ambassaden i Beijing har den megetsigende tittelen «Tramper rundt og bærer en liten kjepp: Kinas nye globale selvsikkerhet vekker bekymring, men er mer form enn innhold». Der anklager ambassadør Jon Huntsman de kinesiske lederne for triumferende holdninger, påståelighet og styrkedemonstrasjoner.

Eksemplene er flere. En britisk diplomat sier at de kinesiske ledernes oppførsel under fjorårets klimatoppmøte i København var «sjokkerende» og så arrogant og uforskammet at både britiske og franske utsendinger leverte formelle klager.

Den indiske ambassadøren til Beijing har bedt om tettere samarbeid med britene på grunn av Kinas «mer aggressive tilnærming». Japanske diplomater klager over kinesernes «aggressive og vanskelige» oppførsel som har medført «mange farlige konfrontasjoner» i Øst-Kinahavet. Japanerne har ikke gitt offisielle rapporter om alle hendelsene, men sakene ble kjent i løpet av høsten da japanerne arresterte en kinesisk fiskebåtkaptein som kolliderte med et japansk kystvaktskip utenfor en omstridt øygruppe.

Men Kina bruker ikke bare kjeppen i utenrikspolitikken. Gulroten svinges også flittig foran nesene på afrikanske land som besitter ressurser og råvarer Kina har interesser av å utvikle.

I Kinas filosofi om ubetinget nasjonal suverenitet, dvs. ikke-innblanding i noens «indre anliggende», ligger løftet om betingelsesløs økonomisk bistand. Der vestlige land har knyttet u-hjelp til krav om menneskerettigheter eller politiske reformer i mottakerlandet, har Kina unnlatt å kreve noe. Slik er Kina blitt venn med verdens verstinger, fra Nord-Korea og Burma til Sudan og Zimbabwe.

Interessegruppa Human Rights Watch hevder at «Kinas økende bistandsprogram skaper nye muligheter for diktatorer som tidligere var avhengige av giverland som insisterte på forbedrede menneskerettigheter». Gjennom Kinas politiske og økonomiske bånd til problematiske regimer er landet blitt den største supporteren av lukkede autoritære styresett verden over. Og støtten er ikke bare økonomisk. Kina gir «vennligsinnede» regimer politisk støtte i FNs sikkerhetsråd, hjelper dem å trene opp opprørspoliti og gir dem tilgang til avansert avlyttings- og overvåkingsutstyr.

Det som mange likevel mener er mest betenkelig i global sammenheng, er at Kina er selve kroneksempelet på at økonomisk utvikling ikke nødvendigvis er knyttet til demokratisk utvikling.

Kinas mirakuløse velstandsutvikling de siste tre tiåra framstår for resten av verden som en helt spesiell utviklingsmodell, nesten en ny type sivilisasjon. Modellen blir ofte kalt «The Beijing Consensus». Ifølge den kinesiske dissidenten og eksilforfatteren Ma Jian er den veldig eksplisitt: «Det finnes ingen moralske standarder, bare materielle. Menneskerettigheter og frihet kan viskes bort, ikke bare fra nettsteder, men også fra virkeligheten.»

Derfor viser Kina nå musklene for å skremme verden bort fra feiringen av Liu Xiaobo.