Kina bruker pandaen som diplomatisk symbolfigur. Vennligsinnede nasjoner får gjerne pandaer i gave eller til låns i forbindelse med kinesiske statsbesøk. Pandaen er alt det Kina ønsker å framstå som: Et unikt, verdifullt og mykt kosedyr som utelukkende driver med fredelige sysler som å spise bambus.

Men pandaen er en bjørn som er alt annet enn ufarlig. Man bør se opp når den begynner å flekke tenner. Det kinesiske diplomatiet har i disse dager på samme vis demonstrert sin mindre sjarmerende natur. Land etter land er blitt satt under press for å boikotte dagens fredsprisutdeling i Oslo Rådhus. Afghanistan, Serbia og Nepal er bare de siste eksemplene på tilfeller der kineserne har brukt pisken for å unngå en altfor unison feiring av prisen til den fengslede dissidenten og menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo.

Kina liker å framstille seg som en nasjon med en fredelig agenda som lever etter devisen om ikke å blande seg bort i andres «indre anliggende». Ikke desto mindre har det festet seg et inntrykk av at landet i takt med sin økonomiske styrke har lagt seg til en ny og mer brautende utenrikspolitikk som innebærer at de mister venner over hele verden.