Oslo Konserthus KONSERT: Det ligger en sommer imellom siden sist, med mye musikk, men med pause fra den store, symfoniske velklangen. Så er vi der igjen, og en vegg av velklang reiser seg bratt og fyller rommet.

Men jeg tror at det er Jukka-Pekka Saraste som er stikkordet for det hele, snarere enn overrumplingseffekten.

De begynte med en kvikk appetittvekker, Stravinskijs Fyrverkeri op. 4, før de stilte om til noe helt annet. For en gangs skyld sto nemlig et av Prokofjevs siste verker på programmet, Sinfonia Concertante for cello og orkester.

Krevende verk

Men mest av alt for cello. Og der spilte Truls Mørk.

Det er et merkelig verk, abstrakt som så mye av Prokofjev, om enn det kompositoriske håndverket er upåklagelig. Men det var Truls Mørks spill som ble forskjellen mellom musikalsk snikksnakk og stor fortolkning.

Etter å ha hørt framføringen i går, aner det meg hvorfor verket er så sjeldent spilt: Det må være et av de mest krevende verker for solocellister i hele litteraturen.

Det anfektet ikke Truls Mørk et sekund, snarere sporet det til innsats. For vel har vi hørt Mørk spille høyt ved tidligere møter, men den gangen var det uforferdet, nærmeste med dødsforakt. Han snurret seg gjennom selv de største utfordringene, helt ubesværet, men mistet aldri taket i sitt eget uttrykk, det sterke og varme og direkte som gjør solo cello til noe av det fineste som fins. Og som gjør Mørk til en av de fineste blant cellister.