KOMEDIE ELLER FARSE: Ingar Helge Gimle, Jan Martin Johnsen og Camilla Frey under pressevisningen av «Kollaps i kulissene» på Riksteatret. Foto: Terje

Bendiksby / 

NTB scanpix
KOMEDIE ELLER FARSE: Ingar Helge Gimle, Jan Martin Johnsen og Camilla Frey under pressevisningen av «Kollaps i kulissene» på Riksteatret. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Teater:

Panikk i kollapsen?

Vet ikke Tom Remlov hva en komedie er, eller skammer han seg bare?

Meninger

«Kollaps i kulissene» er signert Riksteatret og Thalia. Teatersjefene Tom Remlov og Bjørn Heiseldal presenterer forestillingen som en komedie i programmet, men jeg stusser når de skriver:

«Komedie i sin mest ytterliggående form kalles gjerne farse … Men er Kollaps i kulissene en farse? Tja, om dette har vi to partnere Bjørn og Tom ikke helt kunne enes. Men ytterliggående? Ja, det skal være sikkert!»

En farse er underholdningsteater laget uten hensyn til annet enn å frembringe latter. Den skiller seg ikke fra komedien ved å være ytterliggående. Komedien blir komedie ved at den har en tragisk bunn, og det er i spennet mellom et stort alvor og underliggjøringen av dette at komedien kaller på latteren.

Således kan komedien være like ytterliggående så lenge det ekstreme springer ut av et mørke. Mens farsen bare får deg til å le av noe, kan komedien få deg til å le med noen, mens en farselatter aldri setter seg i halsen, leter komedien etter det verste i oss og kaller på en annen latter, den som gir ettertanke.

Et drama hviler på karakterenes indre liv, komedien på betraktninger av det sosiale liv, en farse på betraktningen av egne opptrinn. Bortsett fra å søke latteren har ikke farsen og komedien annet til felles enn at de er intrigeteater, det er plotet som skaper fortellingens vendepunkter og ikke hovedpersonens handlingsvalg. Mens dramaet ofte skjuler sin moral med hemmelighetsfulle karakterer, kan intrigestyrte fortellinger vanskelig skjule sin, den åpenbarer seg i måten intrigen rulles opp på.

«Kollaps i kulissene» er en farse som spinner slik rundt seg selv at den får «Den spanske flue» til å virke shakespearsk og kroppen til å kjennes som den gjør etter en dag på tivoli. Moralen er om noen at the show must go on, og denne får du i fleisen fra første minutt.

Men dette moralske småtteriet plager ikke et farsepublikum, fordi ingen forventer noen moral verdt å ta med seg hjem. I komedien derimot skal intrigen konstrueres slik at vi tror at karakterene tar egne valg, at det er deres moral som er i spill, og at den har noe å lære oss.

Jeg tror Tom Remlov vet at «Kollaps i kulissene» er en farse, og derfor lukter det skam av programformuleringen. Skammer han seg over nok en såpeboble på statens regning? Er Remlov teatersjef fordi han kan og ikke fordi han vil? Burde Riksteatrets slagord «det beste for de fleste» endres til «det meste for de fleste»?