SMEKTENDE: Mari Persen i aksjon under Bylarm. Foto: Karl Bugge
SMEKTENDE: Mari Persen i aksjon under Bylarm. Foto: Karl BuggeVis mer

Panoramarock og nostalgipop

Flere Bylarm-anmeldelser: Howl hyler godt, Mari Persen stryker lett.

||| Howl (widescreen rock, Rockefeller)
Oslo-bandet Howl høstet panegyriske omtaler for sin Bylarm-konsert på samme sted for to år siden. Sjokkfaktoren og euforien var nok ikke like stor denne gangen.

De aller fleste har for lengst skjønt at Simen Lund og hans medarbeidere har kroppen full av tidløs rock, og er mer en kompetente til å sette den ut i live.

I de fleste tilfeller fremstår det som passe kleint å spille klubbkonsert bak mørke solbriller en kald februarkveld, men Lund har både autoritet og karisma nok til å komme unna med æren i behold.

Som lagkaptein sørger han hele tiden for at temperaturen er høy, der han marsjerer fram og tilbake på scenen og veiver mikrofonen så heftig at han nesten treffer bassisten i hodet.

Stemmemessig er han høyt og lav, sår i enkelte øyeblikk, kraftfull og intens i andre.

Bandets friske kompott av gitardrevet indie, arbeiderklasserock à la Springsteen og noen velsmakende dråper The Stooges-protopunk låter vitalt og passe unorsk, om det er lov til å ta sånne betegnelser i sin munn i 2010 da.

Howl er i alle fall et band som bidrar til å gjøre norsk rock mer innholdsrik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gamle favoritter som «Repeater» og «Nineteenseventyfive» går selvsagt ned på høykant. De nye låtene trenger naturlig nok litt mer tid på seg, men det er ingenting som tyder på at gjengen har mistet grepet om faget.

Rytmeseksjonen skubber materialet standhaftig framover, mens gitaristene kler rammeverket i smakfulle detaljer.

For de som savner Ricochets, så har de alltids Howl - og Navigators, selvsagt.

Anmeldt av Torgrim Øyre

Mari Persen (nostalgipop, Folk)
Du har garantert hørt Mari Persen, fordi hun spiller fele på Madrugadas «Lift Me» og har bidratt på en rekke utgivelser med adresse Bergen.

Men det er ikke fele som er hovedinstrumentet når Persen fra Voss presenterer stoffet fra fjorårets selvtitulerte debutalbum, derimot et elektrisk piano som har som hovedformål å legge ut det svevende og stemningsfulle lydteppet som danner basisen for Persens myke toner.

Og så den myke stemmen hennes, da.

I stedet dominerer fire strykere og et trekkspill som for eksempel kan setter lytteren tilbake til ei parisisk bule med spillekåte sigøynermusikere flere tiår tilbake. De øvrige musikerne bidrar lydig til å gjøre lydbildet stort og fyldig.

Det kunne derfor like gjerne stått Mari Persen Orkester på plakaten, for hun trenger intet mindre enn ti personer for å gjenskape sitt nostalgiske musikalske univers. «All In One», åpningssporet fra det smektende debutalbumet, er en aldri så liten perle.

Som det øvrige materialet er det smakstilsatt med noen doser taffel, evergreens, romantiske Disney-filmer og — helt på tampen — et rockuttrykk som kunne vært et kjærkomment brekk om det hadde kommet underveis og ikke helt til slutt.

Anmeldt av Øyvind Rønning