Panserpiken

Oslos ordførerkandidat er stolt av sin sølvgrå Saab Sonett. Hun liker en bil som brummer skikkelig.

- Den beste vinkelen er litt skrått nedfra. Der ja, veileder Åse Kleveland. Skal Saab Sonetten avbildes, skal den ta seg ut. Fotografen kaster seg på magen. Åse er panserpike. En gammel gubbe i utvaska vindjakke kommer traskende langs Maridalsveien. Han skygger for ettermiddagssola med hånda og myser forbauset mot jordet.

- Er det Kleveland, roper gubben.

MEN DET VAR ETTERPÅ. Vrooom-Vrooom-Vrooom, knurret den lekre sportsbilen ved avgang fra Akersgata. Ikke et sånt fislete «hei-på-deg-brum-brum», men et skikkelig rått «BROM-BROM-BROM-nå skal du få se-BROM».

- Skal man få folk til å kjøpe el-bil, må det monteres kassettspiller eller lignende med skikkelig brummelyd. Dette er en sånn brum en bil skal ha, gliste Arbeiderpartiets ordførerkandidat og ga gass.

- Når man drøfter nødvendigheten av bil, er det oftest på et snusfornuftig, rasjonelt grunnlag. Bil er så mye mer. Ikke minst når du er ung. Bil er et symbol på frihet. Det er reell frihet. En fabelaktig følelse. Ingen kan stoppe deg, fortsatte Kleveland.

Saab Sonetten er 30 år. Åse er 49. 50 til neste år. Grøss og gru, det er jo litt sært, sier Åse. For bortsett fra den nærmeste familie er det ingen hun har hatt et så langvarig, så tett forhold til som til denne bilen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Den er knyttet til ungdommen min. Til mange gode og noen litt såre minner.

- Bør igrunn ikke flere kvinner kjøre rundt i stilige sportsbiler?

- Jo, så absolutt.

- Er du en god sjåfør?

- Ja.

HUN FRAMSTÅR SOM DEN perfekte konferansier. Hun kaster kulturglans. Hun er utnevnt til estetikkens høye beskytter. Og mens kvinnelige, norske politikere flest ser ut som kjerringer i sine bomsete, storblomstrete kjoler og gule og eplegrønne blazere, har Åse stil.

Hun omtales oftes som «kjølig elegant», «flott», «velkledd» og «høyreist». Med andre ord; dama er for suveren, for jålete og forutuilnærmelig.

Nå sitter hun lavt. Hun snakker varmt om den aller første bilen, en rød, bråvakker Ford Mustang. Den var målet da hun som 15-16 åring fartet til Paris og Japan med gitar, bukser og flower-power-kittel og sang «Where have all the flowers gone?». Mustangen gikk i oppfyllelse da hun fylte atten.

- Jeg fikk kjøpt et av de aller første bilstereoene i Japan. Simon & Garfunkle hadde akkurat gitt ut plate. Nedrullede ruter og sommer, mimrer hun.

- Men allerede da du var 19 sviktet du Mustangen for Sonetten?

- Dengang leste jeg bilblader og kunne alle bilmerker. På en bilutstilling i Geneve, oppdaget jeg denne. Den stod der og ropte: «Kom igjen».

- Jeg har forresten aldri levd særlig utsvevende. Jeg smakte ikke alkohol før jeg fylte 21. Men jeg har vært hekta på bil, legger hun til.

GØY PÅ TUR MED ÅSE. Vi suser forbi Sagene.

- Denne kjølige elegansen, er det deg?

- Eleganse, det er de lange skjørtene. Og at jeg bruker riktig kniv og gaffel og ellers har fått god oppdragelse. Kjølig, sier Åse.

- Jeg føler meg ikke kjølig. Jeg kjenner meg ikke igjen. Tror det må ligge mer i apparisjonen.

- Jeg tror mange er litt redd deg. Hvorfor?

- Det kan andre svare bedre på enn meg.

- Blir du fanget av ditt eget image som elegant og flott?

- Klær handler om å formidle seg selv. Jeg oppleves tydeligvis som en person som hele tiden har hatt den samme framtoningen. Dermed er det blitt et image. Men poenget er at jeg alltid har hatt så mye å gjøre. Gjennom de svært ulike jobbene mine har jeg hatt stor variasjon i utrykksform, sier hun.

- Jeg tror jeg bruker mindre tid på å kle meg enn de fleste. Har nærmest blitt litt sløv. Jeg har ikke hatt behov for å overraske verden med en blå fjær bak øret.

- Er det langt mellom den offisielle og den private Åse?

- Ikke så veldig. Men for å overleve i rampelyset er jeg avhengig av å ha en kjerne. Er rom som er bare mitt. Jeg setter klare grenser for hvor langt jeg vil utlevere sjela mi.

- Du sa i et intevju: «Straffen for å ikke henge ut sjelen sin i mediene er at det blir påstått at man ikke har noen sjel». Har du sjel?

- Ja, jeg vil påstå det.

BROM-BROM'-ligere ordførere. Men jeg har tross alt bare sett jobben utenfra, som vanlig byborger. Derfra har det ikke alltid vært lett å få øye på den politiske delen.

- Hadde du prøvd ecstacy hvis du var ung i dag?

- Det vet man ikke. Men jeg tror ikke det. Ikke hvis jeg hadde hatt den samme bakgrunnen. Jeg liker å være til stede med alle sanser. Jeg liker ikke å miste kontrollen. Sånn er jeg på godt og vondt.

- Angrer du på at du ikke drakk og festet mer da du var ung?

- Neida. At jeg ikke drakk, betyr ikke at jeg ikke var på fester. I artistbransjen i min tid, det var på slutten av 60-tallet, var det mange som festet mye, for å si det sånn.

DET SKULLE ALTSÅ FOTOGRAFERES. På et jorde ved Skjerven gård i Maridalen. Kleveland tar leppestift på.

- Jeg er mest opptatt av at bilen skal ta seg godt ut, smiler hun - og så hopper hun opp på panseret.

- Jøss, utbryter fotogafen.

- Skal jeg først ta knekken på den kjølige elegansen, kan jeg llike godt gjøre det ettertrykkelig.

Sola er i ferd med å drukne i vannet. Tilbake, inne i Sonetten, slår Åse varmeapparatet på. Alt går i sirkler, sier hun.

- Nå blir jeg, som et ekko fra steinalderen, kontaktet av unge mennesker som har hørt meg synge. Unge folk vil høre om det de opplever som en engasjert tid. De sier de er misunnelige. For den gang trodde vi på noe.

- «Back to basic» er en naturlig reaksjon på presset mange unge opplever i dag. Vi lever i en tøff tid med høyt tempo, store krav, en tid med mye stål i musikken, mye metall, fortsetter hun ivrig.

Men trenden er i ferd med å snu, mener Åse.

- Når Coca Colas markedsfolk er opptatt av at ungdom igjen ønsker akustisk musikk og går på poesikafé, må det tolkes som lengsel etter grunnleggende humanistiske verdier. Som sagt, alt går i sirkler.

En mann dukker opp utenfor. Det er Fred Borg. Gjennom bilvinduet sier han at det er koselig å se at Kleveland fortsatt har Sonetten.

- Du skjønner, jeg reparerte den på Ullern bilverksted en gang i 1968-69. Du hadde bulka litt. Vi måtte lakkere. Den gang hadde du miniskjørt, sier Fred.

Sola er borte. VROOOM-VROOOM, sier Sonetten og forsvinner.