Papas aller siste?

Hvem er den mest innflytelsesrike av alle de litterære nyskaperne som har trådt fram i vårt århundre? Kafka? Mann? Joyce? De må nok melde pass, alle sammen. Ingen av dem virket mer språklig forløsende på kolleger i alle land enn Ernest Hemingway.

Helt fra starten påvirket Hemingway for eksempel sine norske kolleger. En av de to norske dikterne han møtte personlig, var Olaf Bull (den andre var Nordahl Grieg). Det skjedde under en livlig aften på Café Select i Paris i 1926, like før Hemingway slo igjennom med «Og solen går sin gang». Bull leste et av sine dikt for Hemingway, som ble så fascinert over klangen av ordene at han høylydt sverget på å lære seg norsk, noe han ropte utover restauranten på ikke mindre enn tre språk.

Bull var til gjengjeld opptatt av Hemingways romaner, som tidlig ble utgitt på norsk i den våkne Sigurd Hoels gule serie på Gyldendal. Bøkene ble oversatt av kapasiteter som Herman Wildenvey og Gunnar Larsen, en av de første forfatterne som var synlig påvirket av Hemingways stil. Hemingways språk satte utvilsomt spor i novellekunsten også til Tarjei Vesaas og Arthur Omre. Etter krigen har han hatt en forløsende effekt på diktere som Jens Bjørneboe, Kjell Askildsen og Øystein Lønn, og i de neste generasjoner folk som Erling Gjelsvik, Per Petterson, Morten Harry Olsen, Johnny Halberg, Ari Behn og en rekke andre.

  • Nå forberedes Ernest Hemingway-jubileum i anledning 100-årsdagen for dikterens fødsel 21. juli. Bløtkaken i selskapet er romanen, som den kalles, «True At First Light», litt mindre poetisk oversatt til «Sannhet ved soloppgang» i den norske utgaven som utgis på dagen. Er dette en presang dikteren selv ville satt pris på?

Boka er det fjerde større verket i tillegg til enkelte noveller som er utgitt posthumt. Først kom den livlige Paris-skildringen «A Movable Feast» (1964), deretter den tredelte romanen «Islands In The Stream» (1970), blant annet om hendelser på Cuba under den andre verdenskrig, «The Dangerous Summer» (1985), en reisebeskrivelse fra Spania og til slutt «The Garden of Eden» (1986), en dristig kjærlighetsroman fra Rivieraen. Alle disse bøkene er enda mer innlysende selvbiografiske enn en del av hans hovedverk, og den nye romanen er ikke noe unntak. Her heter hovedpersonen Ernest Hemingway, kona heter Mary.

I tillegg møter vi en rekke afrikanere, først og fremst knyttet til safarien Hemingway og kona legger ut på. Tilløp til kjærlighetsdrama blir det takket være den innfødte kvinnen Denna, som fascinerer Hemingway, noe fru Mary blir nødt til å forstå. Mary vil på sin side gjerne få skutt en løve før hun forlater Afrika. Skal hun lykkes? Den som leser, får svar.

  • Nytt stoff er dette ikke. Allerede Carlos Baker forteller i sin biografi «Ernest Hemingway - A Life Story» (1968) om både Denna og løvejakten. Den journalen som er blitt til «Sannhet ved soloppgang» ble påbegynt av Hemingway i 1954, og er for en stor del repriser av stoff Hemingway har skildret også i sin omfattende korrespondanse. Hemingways sønn Patrick har kuttet manuset ned til omtrent halvparten av opprinnelig lengde, forteller han. I tillegg har han til dels overlesset boka med kommentarer til alle hovedpersonene. Det foreliggende verket er på rundt 300 sider. Patrick presiserer at det er snakk om et «skjønnlitterært verk», ikke noen dagbok.

Patrick Hemingway håper han blir unnskyldt av Mary når han gjør såpass mye ut av den innfødte Denna, «et slags mørkt motstykke til det som var Marys glansnummer som hustru, og som endte med at hun bedrev 25 års enkebrenning, med gin som brensel i stedet for sandeltre».

  • Som Afrika-bok betraktet overgår ikke «Sannhet ved soloppgang» den boka Hemingway utga i 1934, «Green Hills of Africa», og særlig ikke langnovellene «The Snows of Kilimanjaro» og «The Short Happy Life of Francis Macomber». Hemingway-elskerne får sitt: gjennomlyste naturskildringer, lange, naturalistiske dialoger, aforistiske vendinger, prosa der det usagte ligger rovdyraktig skjult mellom ordene. Men noe helstøpt drama får de ikke.

Innledningsvis postulerer Hemingway at «jeg hadde aldri opplevd å våkne en morgen i Afrika uten å føle meg lykkelig». Lykkefølelsen stammer blant annet fra spenningen, dette at «noe forferdelig eller vidunderlig» ville inntreffe hver eneste dag. Vel, strengt tatt skjer det relativt lite i denne boka, og i hvert fall ikke mye som kan kalles «forferdelig» eller «vidunderlig». Ikke overraskende heller, særlig ikke for oss som har vært litt opptatt av Hemingway.

  • Problemet er selvsagt at boka som «skjønnlitterært verk» betraktet både er uforløst og ukomponert. Man innbiller seg at dikteren, dersom han hadde levd, ville utnyttet de dramatiske mulighetene bedre, både når det gjelder trekantforholdet og Mau Mau-opprøret som er i full gang i Kenya. Her ligger konfliktstoff som forfatteren av «Klokkene ringer for deg» og «Farvel til våpnene» ville utnyttet på en betydelig mer bevisst måte enn han gjør i denne boka.

Det virker med andre ord patetisk, for ikke å si sentimentalt, når avisa The Times siteres utenpå den engelske utgaven av «True at First Light» at dette er «Den viktigste boka som kommer i 1999». Jeg tror Hemingway selv ville fnyst. Et slikt utsagn røper i beste fall en total mangel på innsikt i at diktekunsten har utviklet seg de siste femti åra, blant andre med den geniale språkkunstneren Ernest Hemingway som forbilde.