FØLSOM ØVELSE: Det amerikanske hangarskipet USS George Washington på marineøvelse sør for Japan i november 2013, i umiddelbar nærhet av Kinas nye luftsone ADIZ. Spenningen i Øst-Kina-havet øker for hvert øvelse. Foto: Reuters / NTB Scanpix
FØLSOM ØVELSE: Det amerikanske hangarskipet USS George Washington på marineøvelse sør for Japan i november 2013, i umiddelbar nærhet av Kinas nye luftsone ADIZ. Spenningen i Øst-Kina-havet øker for hvert øvelse. Foto: Reuters / NTB ScanpixVis mer

Papirtiger i kruttønne

Kan Japan stole på hjelp fra USA hvis det kommer til en militær konfrontasjon med Kina i Stillehavet?

Kommentar

USAs mye omtalte «pivot», skifte av strategisk fokus bort fra Europa og i retning Øst-Asia, har økt spenningen i regionen. Snuoperasjonen har provosert Kina, like mye som den har tilført USAs samarbeidspartnere, som Japan og Filippinene, politiske muskler. Så markant er forflytningen at man i disse dager snakker om at «muren» mellom de rivaliserende stormaktene som før gikk gjennom Berlin og Checkpoint Charlie, nå går tvers gjennom Øst- og Sør-Kina-havet.

For et år siden skrev Australias tidligere statsminister Kevin Rudd i magasinet Foreign Policy om den spente situasjonen: «Dette er ikke normale tider i Øst-Asia. Etter hvert som spenningen stiger rundt de motstridende territoriale kravene i Øst-Kina-havet og Sør-Kina-havet, minner situasjonen stadig mer om en 21. århundres maritim variant av situasjonen på Balkan - en kruttønne til havs.»

Erkjennelsen av dette nye geopolitiske konseptet er økende. I en mer avdempet form var det også temaet for den årlige sikkerhetskonferansen i Den norske Atlanterhavskomité, der blant andre den amerikanske Asia-forskeren og tidligere Obama-rådgiveren Ellen Laipson snakket om Asias vekst, USAs utenrikspolitikk og implikasjoner for resten av verden.

Status i amerikansk utenrikspolitikk er så utydelig for øyeblikket at Henry Kissinger har omtalt det som «vakuum i den overordnede strategien». Det hersker altså usikkerhet om både tilbud og etterspørsel etter amerikansk innflytelse og engasjement i store deler av verden. Usikkerheten handler om endringen fra Bush-administrasjonens proaktive utenrikspolitikk, til Obama-periodens forsiktige og innadvendte linje. Aktivitetsnivået er skrudd betraktelig ned, også takket være en krigstrett stemning i den amerikanske opinionen. Samtidig har USAs innenrikspolitiske problemer krevd større oppmerksomhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

USAs ikke spesielt vellykkede militære engasjement i Afghanistan er over i 2014. Irak-krigen var også et erkjent feilgrep. Begge disse krigene har endret USAs ønske om og vilje til global inngripen. Det finnes ingen utbredte ønsker om å involvere seg i Syria-krisen, til det er krigstrettheten for sterk.

Lanseringen av den utenrikspolitiske vendingen mot Asia er blitt overfortolket, mener mange. Ifølge Ellen Laipson må snuoperasjonen tolkes mer økonomisk enn militært. Asias framtredende rolle handler om økonomisk vekst og har skapt en ny dynamikk i verdenshandelen. Men Asia er et turbulent område; det finnes ingen stabiliserende kraft av typen NATO der.

Problemene i Asia handler om økende nasjonalisme, hangen til å skue tilbake til verden slik den så ut før andre verdenskrig og dessuten tendensen til å sette spørsmålstegn ved internasjonale lover og overenskomster. Konfliktene viser ingen tegn til å avta selv om handelen øker landene imellom, snarere tvert imot. I løpet av året som er gått er Kevin Rudds kruttønne blitt stadig mer eksplosiv.

Japan, som er USAs viktigste alliansepartner i Øst-Asia, er nå i eskalerende konflikt med både Sør-Korea og Kina. Slik USA ser situasjonen, er det «nok å gjøre for amerikansk diplomati». For amerikanske militære styrker, derimot, er spørsmålet et annet.

Kina ruster nå opp så ettertrykkelig at Japan vurderer å gradvis omstille sin defensive strategi. Helt ferske tall fra det London-baserte International Institute for Strategic Studies viser at Kina har verdens nest største forsvarsbudsjett på 112, 2 milliarder dollar. USA er fortsatt i en klasse for seg med et budsjett på 600,4 milliarder dollar. Mens forsvarsutgiftene i Europa i gjennomsnitt har sunket med 2,5 prosent siden 2010, har de steget med 11,3 prosent til sammen i Asia.

Ifølge gjeldende sikkerhetstraktat mellom Japan og USA, har USA forpliktet seg til å komme Japan til unnsetning dersom landet blir angrepet. Amerikanske politikere har i seinere tid bekreftet at avtalen også gjelder ved et eventuelt angrep på den omstridte øygruppa Senkaku (Diaoyu på kinesisk) som Japan «nasjonaliserte» i 2012. Problemet er at vanlige folk i Japan ikke lenger føler seg trygge på at USA virkelig vil forsvare dem militært hvis Kina angriper.

En lenge planlagt multilateral handelsavtale, kalt Trans-Pacific Partnership, er nylig satt på vent av den amerikanske kongressen. Den skulle utgjøre den økonomiske delen av USAs vending mot Asia, i tillegg til den politiske og den militære. USAs asiatiske partnere er i villrede om USAs «nøytralitet» i regionen. Er USA redusert til en papirtiger?

I Japan sier 84 prosent av befolkningen at de er i tvil om USAs vilje til å involvere seg i en kommende konflikt i Øst-Kina-havet. Bare 5 prosent av dem har et positivt syn på Kina. Japan er med andre ord rede til å ruste opp igjen.