PROTEST:  I løpet av noen få uker i mai har regjeringen forlatt flere sentrale miljøpolitiske løfter, skriver Ingeborg Gjærum og Audun Rødningsby. Bildet er fra demonstrasjonen mot regjeringens ja til oljeutvinning på Goliat-feltet. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
PROTEST: I løpet av noen få uker i mai har regjeringen forlatt flere sentrale miljøpolitiske løfter, skriver Ingeborg Gjærum og Audun Rødningsby. Bildet er fra demonstrasjonen mot regjeringens ja til oljeutvinning på Goliat-feltet. Foto: Cornelius Poppe / SCANPIXVis mer

Papirvisjoner

Hva skjedde med den rødgrønne regjeringens klimapolitikk?, spør Audun Rødningsby og Ingeborg Gjærum.

|||

Året er 2005. Den rød-grønne regjeringen legger frem Soria Moria-erklæringen, der miljøbevegelsen får gjennomslag for rensing av gasskraftverket på Kårstø. Gasskraftkampen er avblåst blir det sagt. Klima er løftet frem som et satsingsområde, blant annet gjennom målet om at betydelige deler av Kyoto-forpliktelsen skal oppfylles nasjonalt. Det

er et bredt flertall for en rekke gode klimatiltak på Stortinget, man har støtte i befolkningen; alt ligger til rette for et taktskifte i klimapolitikken.

Året er 2009. I løpet av to uker i mai har den samme regjeringen, og det samme stortingsflertallet, åpnet opp for oljeutvinning i Barentshavet, slått sin egen rekord i antall nye letetillatelser til oljeindustrien og åpnet opp for petroleumsvirksomhet utenfor Jan Mayen (!). Revidert nasjonalbudsjett viser at man akter å gjennomføre fire år uten betydelig utbygging av ny, fornybar vindkraftproduksjon, samtidig som man utsetter renseprosjektet på Kårstø på ubestemt tid. Alt dette skjer i en tid der klimagassutslippene er rekordhøye.

Noe gikk åpenbart veldig, veldig galt i det

man skulle forvandle ord til handling. Ikke engang finanskrisen, som virkelig muliggjorde en storstilt satsing på lavutslippssamfunnet gjennom frigjøring av ledig arbeidskapasitet, kombinert med en kø av urealiserte fornybarprosjekter, ga en kursendring. Hvordan kunne dette skje? Renseanlegget på Kårstø var kanskje det viktigste klimaløftet i Soria Moria-erklæringen. Gjennomføringen var på mange måter lakmustesten for regjeringens klimapolitikk. Kårstø ville blitt det første CO2-renseanlegget knyttet til et gasskraftverk i sin størrelse i verden og ville vært banebrytende: både på grunn av de store CO2-utslippene som fjernes, og ved

å vise at det går an å bygge gasskraftverk med fullskala CO2-fangst. Kårstø ville ha blitt starten på

en ny æra i norsk olje- og energipolitikk, og et ekstremt viktig verktøy i klimakampen. Bare for

å hindre vekst i verdens CO2-utslipp, må det på verdensbasis bygges 750 renseanlegg på størrelse med den CO2-fjerningen som skjer ved Sleipner i Nordsjøen hvert år. Dette er tilgjengelig teknologi, og tiden er overmoden for å ta den i bruk og faktisk rense og deponere store CO2utslipp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen har nå utsatt anbudsprosessen for rensing av Kårstø for å vurdere en integrasjon mellom gasskraftverket og gassterminalen som har betydelige utslipp. Men denne vurderingen er allerede utført av det statlige Gassco. Vi vet at det både er mulig og ikke minst nødvendig for å nå klimamålene. Regjeringens avgjørelse om å skyve hele renseprosjektet ut i det blå kan derfor ikke beskrives som noe annet enn politisk fallitt. Hva skjedde egentlig med renseløftene? I Soria Moria-erklæringen lovte regjeringen økt utbygging av vindkraft og at fornybar energi ikke skulle utkonkurreres av gasskraftverk med CO2-fjerning. Når regjeringen nå tillater et gasskraftverk uten CO2-fjerning, skulle man tro at behovet for et skikkelig støttesystem ville være enda større. Også i klimaforliket lovte man en rettighetsbasert støtteordning som grønne sertifikater, eller en ordning som ga tilsvarende mengde fornybar energi. Men så langt har denne regjeringen produsert flere olje- og energiministere enn vindmøller og det utdaterte målet fra 1999 om tre TWh vindkraft innen 2010 virker umulig å nå. I stedet øker man regjeringens behov for å bortforklare manglende resultater. Hvorfor kan man ikke oppfylle sitt vindkraftløft (e) som er blitt gitt så mange ganger?

Samme dag som Regjeringen la frem proposisjonen om utvikling og drift av oljefunnet Goliat

i Barentshavet, ble også forvaltningsplanen for Norskehavet lagt frem. På én og samme dag la regjeringen opp til økte klimagassutslipp i årene fremover ved å igangsette en åpningsprosess for olje- og gassvirksomhet blant annet utenfor Jan Mayen. Hvordan kan det være så langt mellom ord og handling? Alt dette skjedde i løpet av to uker

i mai. Det kan virke som det alltid er en god unnskyldning til å si nei til et klimatiltak. Og eksemplene er ikke unike. Listen over tilsvarende brutte klimaløfter fra mange ulike regjeringer og partier

er lang. De midlene som avsettes til klima i alle de ulike partienes budsjetter og alternative budsjetter er mildt sagt utilstrekkelige, både i faktiske tall, og ikke minst sett i forhold til hvordan man beskriver klimatrusselen. Ikke før klima blir prioritet nummer én i politikken, vil det føres en effektiv og god klimapolitikk. Det er fire måneder igjen til valget. Stor skade er skjedd for miljø og klima de drøye tre årene med rødgrønn regjering. Kristin, Jens og Liv Signe vil ha lite å vise til når de nå skal møte en klimaengasjert befolkning i valgkampen. Det er fire måneder igjen. De må brukes til å sikre at rensing av gasskraftverket på Kårstø og fjerning av utslippene fra gassterminalen faktisk kommer på plass, og ikke forblir en visjon på papiret.