FRAVÆRENDE: Selv om intensjonen kan være god, burde den fraværende og uinteresserte faren kanskje ikke vært en far? spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Plain Pictures / NTB Scanpix
FRAVÆRENDE: Selv om intensjonen kan være god, burde den fraværende og uinteresserte faren kanskje ikke vært en far? spør kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Plain Pictures / NTB ScanpixVis mer

Pappa, du bedro meg også

Frivillig barnløshet er helt ok i min bok.

Jeg husker veldig godt da det skjedde. Dagen, tiden og året. Det var den dagen det gikk opp for meg at min pappa kanskje ikke var så ærlig som jeg trodde.

Mine foreldre skilte seg da jeg var seks år, men det skulle ta åtte år til før jeg fikk vite at pappa hadde vært utro mot min mor i et helt år. Moren min, det mennesket jeg ser mest opp til her i livet, ville skjerme meg fra den ubehagelige sannheten om utroskapen. Ikke fordi hun skammet seg, men fordi hun mente at jeg burde forme min egen mening om min far, og at jeg ikke skulle bli påvirket av hennes bilde av pappa.

I det øyeblikket jeg fikk vite sannheten var det som om alle brikkene falt på plass. Det bare passet så godt. Pappa har alltid vært litt spesiell, ikke på en rar og koselig måte, men heller på en fraværende og formell måte. Han kjente meg aldri for den jeg var. Jeg følte meg betraktet som en arbeidsoppgave han tok med et skippertak. Jeg ble aldri spurt om hva jeg selv ville, og fikk aldri vist hvem jeg virkelig var. Han var rett og slett ikke interessert. Han hørte på, men lyttet ikke etter. Pappa var veldig lett å lese, en mann med gode intensjoner, men som rett og slett ikke hadde noen interesse for barn.

I forbindelse med lanseringen av boka «Evig barnløs», har debatten om dem som velger å ikke få barn blusset opp i nye dimensjoner. Etter min mening har de som velger å være frivillig barnløse blitt malt i feil farge i media. De blir i mange tilfeller framstilt som usympatiske og egoistiske. I mine øyne er dette stikk i strid med sannheten. Om noen først har tenkt tanken «barn er nok ikke noe for meg», burde i mange tilfeller neste tanke være «jeg skal ikke ha barn».

Den tradisjonelle familien har lenge bestått av mor, far og barn. Forventningene om å føre denne arven videre har vært høye, men i nyere tider ser vi flere varianter av utradisjonelle familier som kone, ektemann og hundene eller to ektemenn med reise som største hobby. De som velger å følge konvensjonene og likevel få barn gjør derfor ikke nødvendigvis det riktige valget. For i denne saken er det en sentral part som ikke har fått ytret sin mening og som ikke har blitt diskutert like mye; barna selv.

Hvordan oppleves det for barna som har foreldre som opprinnelig aldri ønsket barn? I mange tilfeller er det nærmest umulig for dette å gå ubemerket hen. Du har vel hatt kvelder hvor du egentlig ikke orket å dra ut på fest, men valgte å gjøre det likevel. Morgendagens anger kommer som en gjeng med bjeffende bikkjer og minner deg på hva du aldri skulle ha gjort. De som velger å få barn til tross for eget ønske vil ikke nødvendigvis føle anger hver dag, men det er barna deres som må holde ut med bjeffingen.

Min opplevelse av dette har formet meg til den personen jeg er i dag, på godt og vondt. Det som sitter igjen som klar tale er følelsen av å være en byrde, mer enn et gode, i min pappas liv. Jeg skulle nå ønske at jeg som ung voksen kunne snakke direkte til meg selv som liten jente og si «det er ikke du som ikke er verdifull, men pappaen din som ikke ser de viktigste verdiene». Det er ikke like lett for barn å skjønne hvorfor foreldrene oppfører seg slik de gjør, enten de er kjærlige eller fraværende. Det eneste som er sikkert er at barna skjønner fort hva de kan forvente av mor og far. Spørsmål som «vil mamma hjelpe meg med leksene?» og «kan pappa trøste meg når jeg er lei meg?» er noe barn burde kunne svare ja på.

Det meste av tiden jeg tilbrakte med min far gikk bort til å dyrke hobbyene og interessene hans. Det var aldri snakk om de viktige tingene i livet, som kjærlighet og familie, men heller om de minst viktige, som penger og status. Da jeg var liten satte jeg pris på forholdet fordi jeg tenkte at det var sånn det var mellom alle barn og pappaene deres. Pappa ville jo bare lære meg det han kunne. Men sakte, men sikkert observerte jeg fedrene til mine venninner som mer og mer kjærlige. De kom med uttrykk som «lille jenta mi» og «jeg er glad i deg» - utsagn jeg aldri hadde hørt fra min egen far.

Da jeg var ferdig på videregående tok jeg et valg. Jeg hadde vært lei lenge. Jeg hadde fylt 18 år, og bestemte meg for at forholdet til min far var noe jeg ikke lenger ønsket å ta del i. Det var blitt ekstremt energitappende å bli skuffet gang på gang. Det rant over den kvelden jeg fikk høre frasen: «Det er godt jeg ikke har noen å forsørge nå». Det skjedde over en pizza på lokalrestauranten, da pappa vurderte om han skulle satse videre på hobbyene sine og legge karrieren som hadde gjort ham rik på hylla. Igjen fikk han meg til å føle meg ubetydelig.

Konsekvensen av at du fikk barn selv om du selv ikke ønsket det, pappa, er at jeg nå sitter igjen uten en far. Konsekvensen er at jeg måttet bytte deg ut med en ny farsfigur. Heldigvis fant min mor en mann som var henne verdig, en mann som alltid har villet ha barn og som lever for å ville gjøre barna sine godt. Han er en mann med åpne armer og et stort hjerte - med plass til hele meg.

Nå som jeg, i en alder av 23 år, har formet mitt eget bilde av mannen jeg veldig sjelden snakker om, og som ikke lenger er en del av livet mitt, ser jeg hvor mye det har påvirket meg. Dette gjenspeiler seg i flere deler av livet mitt: Valg av kjæreste, yrkesvalg, egen åpenhet, egne verdisett og egen evne til å vise kjærlighet for andre. Derfor oppfordrer jeg alle til å åpne sinnet sitt ytterligere, for å se på konsekvensene av valget de barnløse begår. Barna slipper foreldre som ikke bryr seg, og de barnløse tar derfor i mine øyne mest hensyn til barna. Den lille jenta i meg ser dette som beundringsverdig, og jeg kan si med sikkerhet at hun ville takket dere for dette senere i livet - om hun hadde fått sjansen.