Jeg husker veldig godt da det skjedde. Dagen, tiden og året. Det var den dagen det gikk opp for meg at min pappa kanskje ikke var så ærlig som jeg trodde.

Mine foreldre skilte seg da jeg var seks år, men det skulle ta åtte år til før jeg fikk vite at pappa hadde vært utro mot min mor i et helt år. Moren min, det mennesket jeg ser mest opp til her i livet, ville skjerme meg fra den ubehagelige sannheten om utroskapen. Ikke fordi hun skammet seg, men fordi hun mente at jeg burde forme min egen mening om min far, og at jeg ikke skulle bli påvirket av hennes bilde av pappa.

I det øyeblikket jeg fikk vite sannheten var det som om alle brikkene falt på plass. Det bare passet så godt. Pappa har alltid vært litt spesiell, ikke på en rar og koselig måte, men heller på en fraværende og formell måte. Han kjente meg aldri for den jeg var. Jeg følte meg betraktet som en arbeidsoppgave han tok med et skippertak. Jeg ble aldri spurt om hva jeg selv ville, og fikk aldri vist hvem jeg virkelig var. Han var rett og slett ikke interessert. Han hørte på, men lyttet ikke etter. Pappa var veldig lett å lese, en mann med gode intensjoner, men som rett og slett ikke hadde noen interesse for barn.