PAPPA: .Lars Vaular rapper om farsrollen i "Det ordner seg for pappa".  Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
PAPPA: .Lars Vaular rapper om farsrollen i "Det ordner seg for pappa". Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Pappakropp under pisken

En ny lek har kommet inn i Lars Vaulars musikk etter at han ble far. Men med leken følger også et nytt alvor.

Å bli pappa forandrer alt. Selv de som ikke har fått barn skjønner det, og mange - det er ofte snakk om intelligente menn - aner at de kanskje har noe å frykte. Våren 2012 uttalte en noe defensiv Lars Vaular seg derfor til VG om hvordan han trodde at det kommende farskapet ville påvirke karrieren hans:

- Jeg tror tekstene er inspirert av alt jeg opplever, men jeg er likevel opptatt av at det ikke skal være bokstavelig, direkte og trivielt. Du må ikke forvente en sang som heter «Hei, alle sammen, eg e' pappa», eller «No må eg inn på kvinneforum.no for å finne ut om grønn avføring e' vanlig».

Men her er vi altså. Det er sommeren 2015, og Lars Vaular har ligget B-listet på NRK P3 i over to måneder med singelen «Det ordnar seg for pappa.» Kremt kremt.

For ordens skyld: Vaular har sitt på det tørre. «Det ordnar seg for pappa» er ingen bokstavelig, direkte eller triviell låt om hvor gøy det er å bli far, eller om avføringens gleder og sorger. Sitatets sjarmerende naivitet dreier seg snarere om hvordan den barnløse artisten nervøst og parodisk forestiller seg farslivet som patetisk, effeminert lykke og entusiastiske bleieskift. En sånn far skal han i hvert fall ikke bli!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det blir man jo ikke heller. Likevel forandrer det å bli forelder en, på alle måter. Etter at Vaular ble far, har det sentimentale langt på vei forsvunnet ut av musikken hans. Barndommen ligger ikke lenger badet i et litt trist og mytisk lys.

I stedet ser vi en ny orientering mot øyeblikket, det åpne og ufullendte. En ny lek har kommet inn, men også et nytt alvor. Lars Vaulars to siste EP-er er begge blant det beste han noensinne har gjort: vitale, fandenivoldske og nåtidsorienterte utgivelser som er i stand til å snakke både om det største og det minste — deriblant nettopp om det å være far.

Dumme folk tror jo at rappere bare er opptatt av penger, sex og kriminalitet - som om ikke det skulle være nok. Men noe av det fineste med rap er at det er en sjanger der man kan snakke om absolutt alt, uten å legge fingrene i mellom. Derfor er rap også en av de sjangrene som oftest handler om fedre - jeg mistenker at country er den eneste virkelige konkurrenten her. Det finnes rasende, glade, triste og morsomme og patetiske raplåter om fedre og om det å være far.

Likevel er det Vaular gjør nå noe ganske nytt: han betoner pappaens sårbarhet og utilstrekkelighet, psykisk og fysisk. Han er, som vi skal se, ikke alene om å gjøre nettopp dette akkurat nå. Men det som skjer er likevel ganske nytt. Grovt sett kan rapmusikk om fedre deles inn i fire underkategorier, som alle er representert i dagens spilleliste.

1) Farskritikk
I den første og trolig største kategorien finner vi sinte farsoppgjør, der en sviktet sønn forteller faren sin om hvor skuffet han er over ham.

Dette henger sammen med noe vi har snakket om i denne spalten før, nemlig at hiphop-generasjonens fedre sjelden giftet seg med kvinnene de fikk barn med, og heller ikke ble igjen for å oppdra dem. Her er Jay-Z om faren sin: «I would say «my daddy loves me and he'll never go away» / Bullshit, do you even remember December's my birthday?» Bittert.

I denne kategorien finner man også de låtene der en annen hedres for å gjort den jobben pappa ikke ville ta, den dritten.

2) Farshyllester
«I love it when they call me Big Poppa», sa The Notorious B.I.G., men sjangerens farshyllester er gjerne ambivalente.

Her er pappaen en helt, til tross for enkelte tilkortkommenheter. For det kunne jo vært verre, jf. kategori 1.

Hør bare på Nas, som feirer at faren ventet et par utro år før han stakk:  «So many kids I knew never knew who pop was / That's why I show my pop love / He was still around when I popped up / He could have left my moms pregnant, shook to death, but stayed».  I denne kategorien finner vi også de tilfellene der fedrene får lov til å bidra musikalsk på avkommets album. Også her er Nas sterkt representert - faren, Olu Dara, dukker stadig opp i diskografien hans.

3) Kritikk av andre fedre
Her vendes blikket utover, slik at andre(s) fedre får beskjed om å skjerpe seg. Rapperen antar at lytteren er en egoistisk gjøk som ikke tar ansvar for ungene sine, og vil stramme ham opp. Her er for eksempel Ed O.G., fra klassikeren «Be A Father To Your Child»:

«You see, I hate when a brother makes a child and then denies it
Thinking that money is the answer so he buys it
A whole bunch of gifts and a lot of presents
It's not the presents, it's your presence and essence
Of being there and showing the baby that you care.»

Nemlig.

4) Fra far til sønn (og datter)
Avkommet trekkes inn i varmen. Her finner vi gode råd og vink om hvordan avkommet skal lykkes i livet; barnet som gjesteartist på pappas plate; lovnader om at man alltid vil stille opp; glede og stolthet over at barnet har fylt livet ens med mening; sorg over at mamma har samværsretten; sorg over et abortert barn; sorg over at ens eget liv vil kaste skygge over barnets.

Her er Jay-Z igjen: «Sorry Junior, I already ruined ya / 'Cause you ain't even alive, paparazzi pursuin' ya / Sins of a father make your life ten times harder / I just wanna take ya to a barber.»

I denne kategorien finner vi også de tilfellene der barna får lov til å bidra musikalsk på farens album.

I alle disse fire kategoriene står faren frem i et mytisk skjær. Han er alt — eller ingenting. Helt — eller skurk. Det biologiske farskapet er viktig, men ikke så viktig som det Ed O.G. definerer som «presence and essence», nærvær og essens.

Derfor kan Shaquille O' Neil hedre stefaren Phil som sin virkelige far: «He took me from a boy to a man so Phil is my father / 'Cause my biological didn't bother». Den pappaen som tradisjonelt elskes frem i raptekster er pappaen som er der. Den som hates er faren som forsvant.

De siste årene har likevel et mer komplekst farsbilde vokst frem. Et godt eksempel på dette er Nas' «Daughters» fra «skilsmissealbumet» «Life Is Good» (2012), der rapperen erkjenner at han verken kan beskytte eller kontrollere sin søtten år gamle datters sexliv og erotiske lengsler, hvor mye han enn skulle ønske det.

Det interessante med låta ligger i hvordan Nas i stedet for å komme med korrigerende utsagn om datterens oppførsel heller vender blikket innover og fanger inn sine egne, vaklende reaksjoner, fra fortvilelse til stolthet og selvransakelse. Her er ikke faren en monolittisk størrelse, men et menneske som kan gjøre feil og tvile.

En annen vri på pappaproblematikken, som kanskje bringer oss enda nærmere Vaular, finner vi i Rich Homie Quans opprivende «Daddy» (2015).

«Daddy» er definitivt en farshyllest, men med en stor forskjell: faren i låta ligger på sykehusets intensivavdeling etter et overfall i frisørsjappa han eier, skutt fire ganger og i kritisk tilstand.

I «Daddy» er ikke pappaen «bare» en metafysisk størrelse — essence and presence — han er også en sårbar pappakropp. Fedre skal tradisjonelt beskytte barna sine mot livets mest brutale sider, men her er det faren som trenger hjelp av sønnen, som straks kaster seg inn i rollen som hevner.

Han skal finne ut hvem som har begått udåden og knuse dem. Gud kan ikke hjelpe dem, men Quan håper at de ber til Ham likevel. 

Det viktigste med «Daddy» er likevel ikke den Hamlet-aktige farshevneren Quan. Det er den overveldende lidenskapen Quan elsker faren sin med, en intimitet som utsletter all avstand mellom dem: «When I seen him in that ICU / Boy you know I went crazy / 'Cause I couldn't see my daddy like that , that's my baby (my daddy)!»

Det er min beibi! Hvem andre enn Rich Homie Quan har — i sang eller utenfor — referert til faren sin som sin beibi? Men slik forstår vi hvor skrøpelig og sårbar faren plutselig virker for sønnen.

Etter hvert som «Daddy» skrider frem blir den en slags underlig og rørende vuggesang for pappa, der sønnen besvergende forsikrer faren om at han skal passe på ham og ordne alt, før han plutselig henvender seg til voldsmennene som har skadet ham: «My only question is whyyyy did you do that to my daddy?» uler Quan, som om bare et vesen fra en fremmed planet kunne finne på å gjøre noe så hårreisende som å skade en pappa, å mishandle en pappakropp.

En såret, høyst kroppslig pappa. Det akutte behovet for å gjenopprette en orden som kanskje ikke lar seg fikse, tatt ut i en trøstende sang. Her er det vi kommer full sirkel til Lars Vaulars «Det ordnar seg for pappa» og dens triple kontekst.

For det første: Vaular selv, slik han fremstiller seg i teksten, som en som kjenner på pappaens avmakt. Det at så mye ligger utenfor pappaens kontroll, selv om han er der for barnet. At det kanskje slett ikke alltid ordner seg, selv om man vil det beste.

Denne ambivalensen tas ut i spenningen mellom de lange, urolige tankeslyngene i versene og det insisterende refrenget, som søker mot det avklarte, rolige, trøstende selv når det ikke klarer å tro på det.

Dette er verken farens vuggesang for barnet eller barnets for faren. Det er faren (jeg) som prøver å berolige seg selv (deg): «Og når jeg sitter på mitt rom / Det skal gå, jeg lover deg, det ordnar seg snart!» Hvorfor? Fordi ansvaret han bærer i kraft av å være pappa er svimlende:

«Eg vil bare leve mitt liv
Ingenting på tv har beskrevet mitt liv
Radioen sier meg ingenting om mitt liv
Bøkene forteller ingenting om mitt liv
Plutselig skulle eg ta vare på ditt liv
Hver dag fra no, svare for ditt liv
Hver dag fra no gir eg deg mitt liv»

Dette absolutte ansvaret er ikke løsningen på den floken av grunnleggende ensomhet som skisseres opp i det første verset:

«Eg våknet opp en morgen og spurte meg
Koffor har eg ingen tilhørlighet?
Og koffor er ingen tilbøyelig te
å se at jeg ikkje har noen tilhørlighet
Og har du noen gang fortalt en løgn
I god tro om at det er for det beste i
Gode og onde dager, breie og smale ganger?
Vi fant kor landet lå, i sideleie likevel ustabilt
Når slim og knokler blir til skinn og bein
Eg vil finne veien, ikkje finne feil.»

Snarere er det snakk om at pappa-ansvaret aksentuerer denne følelsen av å være utsatt, utenfor, ute av det. Vi ser ikke pappaen sammen med barnet i denne sangen. Pappaen sitter alene i «sitt» rom, mens tankene hans trekkes mot døden, der «slim og knokler blir til skinn og bein.»

Frykten for den fysiske forråtnelsen kontres på en interessant måte i det jeg tenker på som sangens andre kontekst: musikkvideoen, der en ekstremt myk og sterk Vaular danser grasiøst og alene i et tomt rom, slik ingen rapper har gjort det før ham. Helt i tråd med låtas grunnleggende modernisme, der ingen andre makter å si noe relevant om «mitt liv». Men også som en slående metafor både for den fleksibiliteten og styrken en moderne pappa må ha og for styrken man må ha for å kunne uttrykke tvilen og frykten så enkelt og liketil som Vaular gjør det her. «Dette må finnes en ordning for / Det ordner seg for pappa».

Sangens tredje kontekst er den mest medie-omtalte: den fra Vaulars side uttalte forbindelsen til Raif Badawi, en faktisk pappa som det kanskje slett ikke ordner seg for. Badawi sitter, som de fleste vel har fått med seg, fengslet i Saudi-Arabia, dømt til tusen piskeslag for å ha blogget om den arabiske våren.

Det finnes en hjerteskjærende video på nett der den lille sønnen til Badawi, som nå er bosatt i Canada, skriver brev til den fengslede faren. Jeg hadde aldri trodd at du ikke skulle være der for å vekke meg om morgen, skriver sønnen. Men pappa, hvorfor er du egentlig i fengsel? Jeg forstår det ikke.

"Det ordnar seg..." er ikke en sang om Raif Badawi, men hans skjebne står som et momento mori over den. Den minner oss om hvor fort og brutalt livet kan endres, om hvor utsatte vi er. Men også om at det fortsatt finnes verdier å slåss for, mennesker å kjempe for — også når de befinner seg utenfor den (u)trygge kjernefamilen. Pappaen er tross alt bare et menneske, han også.

*

Alle som ikke allerede har gjort det, oppfordres derfor herved til å følge denne lenken og gjøre alt som står i deres makt for å få Raif Badawi løslatt. Hvis det skal kunne ordne seg, må det nemlig ordne seg snart. Det eneste vi ikke har råd til, er å gi opp.