HAMSKIFTE: Jon Almaas-kroppen er ut, Steinar Sagen-kroppen er in, skriver vår helgekommentator. Illustrasjon: Flu Hartberg
HAMSKIFTE: Jon Almaas-kroppen er ut, Steinar Sagen-kroppen er in, skriver vår helgekommentator. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Pappakroppen

Den blekfete mannens tidsalder har kommet.

Meninger

Er du en smått fetladen mann på 35+? Da kan du high five deg selv i bar overkropp foran speilet og vite at du er det heiteste heite akkurat nå. Du har nemlig «the dad bod». Pappakroppen. Et uttrykk som, leser jeg på internett, lenge har sirkulert i amerikanske student-kretser, før det denne uka tok steget ut av obskuriteten og skapte overskrifter på nettaviser verden over. «Glem six-pack, nå er det pappakroppen som gjelder!»

«The dad bod» er ikke direkte overvektig. Mer som en fyr som pleide å spille fotball, men som ikke fikk tid til det lenger da han fikk barn, og dermed fikk det der ekstra spekklaget på kroppen. En fyr som ikke blir andpusten av å gå opp en trapp, men som samtidig ser ut som om han liker pizza og øl. En kraftig kar som er avslappa og uhøytidelig og god til å kose. Jon Almaas-kroppen er ut, Steinar Sagen-kroppen er in.

Gud veit om det i er en trend på ordentlig, eller om det bare er en klikkvennlig liksomgreie basert på én amerikansk bloggpost. Men det er ikke så farlig. For hele uka har Facebook og Twitter rent over av utilslørt glade menn som feirer at de utrente kroppene deres ikke lenger er å anse som mislykka, men som sexy.

Pøh, sier en del feminister, så typisk! Mens en kvinne skal være «yummy mummy» og helst ikke ha et eneste spor etter graviditet og barnefødsel, får pappakroppen lov til å forfalle. Og likevel bli et ideal!

Selvsagt er det blodig urettferdig. Ikke minst fordi det jo skjer absolutt null og niks med mannekroppen når den blir far. Det er kvinner som må ha en alien i magen i ni måneder, som får huden strukket og dratt, som blir herja av hormoner og mister masse hår under amming. Mammakroppen er et fysiologisk faktum. Pappakroppen er bare latskap. Eller rett og slett en helt vanlig, gjennomsnittlig mannskropp, skal man dømme utfra bildene alskens menn har lagt ut av sine kvapsete torsoer de siste dagene.

Men jeg liker uttrykket og trenden likevel. For det første: Hvor ofte er det kvinner får lov til å snakke om menns kropper på den måten? Med entusiastisk og kjærlighetsfull objektivering? Nesten aldri. Det kan ikke være annet enn sunt for heterofile kvinner å snu blikket vekk fra sine egne kropper et lite øyeblikk, og heller tenke på hva de synes er dritdeilig med mannekroppen.

For det andre: Presset på menn øker også, og malen for hva som er et akseptabelt utseende blir trangere og trangere også for dem. Vi må kunne unne menn at det kommer en rausere trend for dem, at det slanke, veltrente, metroseksuelle idealet ikke tar hele terrenget. Det er åpenbart at alle pappakroppene der ute trenger et oppmuntrende klapp på skulderen, og det burde feminismen være sjenerøs nok til å bli med på å gi dem.

For det tredje: Det må finnes noe å lære her. Kontrasten mellom de glade pappakropp-bildene og de innbitte se-her-er-en-helt-vanlig-kvinnekropp-bildene som til stadighet dukker opp i damebladene kunne ikke vært større. Mens pappakroppsbildene sier, «hey, her er jeg og jeg er en gladlaks», sier mammakroppsbildene «mener du at det er noe galt med meg, hæ, HÆ?!» De er defensive, ikke offensive. Angstfylte, ikke lekne. Og dermed kan de ikke bli et ideal, bare en kritikk av idealet.