Pappa'n til Vilde

Det er ikke lett å vokse opp som kunstnerbarn - «datteren til...». Enda vanskeligere er det å skrive bok om det. Vilde Bjerkes «Du visste om et land. Om min far André Bjerke» gir et uskarpt bilde: Hvem forsøker hun å fokusere på?

Det dreier seg om en erindringsbok - ingen biografi - noe som naturligvis gir forfatteren frihet til selv å velge hvilke sider av objektet hun vil lyssette. Den snille, lekne pappaen eller den ruvende offentlige skikkelsen? Den hardt arbeidende dikteren eller periodedrankeren?

Med erindringer er det ofte slik at de blir mykere med åra; det regnet aldri i barndommens somrer. Vilde Bjerkes versjon er så uttrykkelig sett med barnets øyne at man et øyeblikk lurer på om boka er skrevet for barn: Språket er enkelt, til tider klisjéfylt: «Følsomheten og sårbarheten lå utenpå ansiktet hennes...» (Om Vildes mor, Henny Moan) eller «Stemningen var fantastisk, gatene var fulle av ropende og lykkelige mennesker...» (Om maidagene 1945).

Barnevennlig

Likeledes får konfliktstoffet en nærmest naivistisk behandling: «Foreldrene mine var kunstnere, og inntektene var usikre. Min mor hadde ikke noe valg; hun hadde et kall. Dermed falt ansvaret på far som også hadde et kall...» eller «Alkoholisme er en sykdom, som er forferdelig å leve med. Familien går i oppløsning og alle har det vondt.»

Videre serveres barnevennlige forklaringer på alt fra Goethes fargelære til gresk mytologi. Tidvis blir det ufrivillig morsomt: «Neste by var Tripolis. Der lærte jeg å sykle alene, og mistet en fortann.»

Man kan tenke seg at et kunstnerbarn som Vilde Bjerke har slitt med å trekke grensene mot det altfor private i portrettet av faren. Hun underslår verken hans drikketokter, hans sjenanse eller depresjoner, men hun overdimensjonerer de trivielle pappagreiene så mye at dette oppleves som privat hjemme-hos-reportasje.

Stolthet

Boka har en litt sår undertekst som på ett sted når opp til overflaten. Vilde Bjerke har følgende hjertesukk: «Jeg har aldri forstått mennesker som snakker negativt om det borgerlige. I borgerlige hjem er det faste, klare rammer, definerte grenser, middag til faste tider, kutyme og hverdagslig omsorg.»

Når Vilde Bjerke mot slutten av boka gir seg til å beskrive André Bjerkes foreldre og oppvekst, forlater hun erindringssjangeren, og begynner tilsynelatende på en helt annen bok enn den om Vilde og pappa'n hennes. Det er ikke lett å skrive stringent om eget opphav. Kanskje burde man ikke forsøke?

Likevel: Det strømmer en så sterk stolthet og begeistring gjennom datterens skildring, at man ikke kan unnlate å glede seg på pappa'ns vegne.