LIKESTILLING:   Pappaperm er nødvendig for å nå målet om et likestilt arbeidsliv, mener artikkelforfatteren. Foto: Jan Haas/NTB Scanpix
LIKESTILLING: Pappaperm er nødvendig for å nå målet om et likestilt arbeidsliv, mener artikkelforfatteren. Foto: Jan Haas/NTB ScanpixVis mer

Pappaperm bygger fremtiden!

Vi kan ikke ta et reellt fritt valg før vi har hatt på begge parene med sko.

Meninger

Jeg er kompromissløs tilhenger av lovfestet pappaperm. Jeg finner det komplett umulig å se motargumenter som er i nærheten av å være tunge nok for en avvikling. Jeg er oppriktig lei meg for at den blå-blå regjeringen så umiddelbart etter maktovertakelse reduserte 14 uker til ti.

En av begrunnelsene var at likestillingen nå er kommet så langt at det faller fedre naturlig å ta permisjon, helt av seg selv.

Dette tilbakevises av undersøkelser (Arbeidsforskningsinstituttet) - selv blant likestillingsorienterte fedre begrenses uttak av pappaperm av frykt for å miste karrieremuligheter. Jeg har hørt: «jeg kan ikke være borte fra jobb jeg». Det er ikke et sitat fra venninner med toppjobber.

Første året med hvert av mine to barn, var helt forskjellige. Med førstemann var jeg hjemme i 15 måneder, far null. Fedrekvoten var på fire uker. Med andremann var jeg hjemme i ni måneder, far i fire.

Det som jeg synes var utrolig interessant å erfare ved den siste varianten, var å prøve å gå i den andres sko. Å være den som forsvinner om morgenen, og kommer tilbake på ettermiddagen. Hver dag utspant det seg et eget liv i «mitt» hus, som jeg ikke hadde kontroll over.

Jeg ble opptatt av mine «jobbting» og sviktet helt i å legge merke til om samboeren min hadde støvsuget en dag før jeg kom hjem. Jeg slapp taket i hele min «arena». Lillegutt ble påkledd (uten ferdig fremlagte antrekk fra meg), fikk mat, var på trilletur, sov sine nødvendige lurer og slo seg ikke, helt uten mitt overoppsyn.

Jeg var målløs. Over hvordan det er å være den ene av to som har et «liv» utenfor hjemmet. Over hvor raskt jeg selv ikke var oppmerksom på den måten jeg hadde krevd fra fedrene at de var.

For for oss som er vant til at begge går på jobb hver dag, og lever noenlunde likestilte liv, er det en helt spesiell erfaring, det å være hjemme mens den andre «fortsetter» ute. Det går ikke an å sette seg inn i uten å ha vært der.

Altså løp jeg, etter ni måneder, tilbake til mitt varme arbeidsmiljø, til prestasjoner, synlighet og tilbakemeldinger. Min bedre halvdel fikk prøvd seg på det motsatte - dager der ingen egentlig ser hva du bedriver, du føler at du gjør en innsats, men det er bare deg selv som kan klappe deg på skulderen for det.

Jeg mener det er opplagt at pappapermisjonen er absolutt nødvendig om vi skal nå målet om et likestilt arbeidsliv. Det er ikke sånn at kvinner har jobber som de kan være borte fra i ett år, mens menn har stillinger hvor de er uunnværlige i noen uker.

Det skal ikke være sånn at arbeidsgivere skal foretrekke mannen, dersom de må velge mellom å ansette en kvinne eller en mann rundt tredve. Og menn skal ikke presses til å ikke være hjemme med barnet sitt, fordi de ikke har lovfestet rett til det.

Vi kan da ikke ta et reellt fritt valg før vi har hatt på begge parene med sko, kan vi det?

Den dypere effekten er den fantastiske muligheten til å bli i stand til å forstå hverandre. Par i mellom, som med samboeren min og meg, men også mellom kolleger, ledere og ansatte i mellom. Jeg unner mine sønner tilgang til denne innsikten når de en dag blir fedre. Hadde jeg hatt døtre, ville jeg at de også skulle opplevd det. Jeg tror det vil ruste dem som mennesker.

For egentlig handler det jo ikke om oss akkurat nå, men om hva vi vil bygge for fremtiden. Pappapermisjonen er et viktig verktøy for å kunne skape større åpenhet og forståelse på tvers av kjønn, og dermed balanse mellom feminine og maskuline egenskaper, på flere arenaer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook