Pappas rare gutt

Personlig, men ikke privat, kjærlighetsbrev til en sønn som er «annerledes».

BOK: Gabriel er et av de barna vi kaller «annerledes». Han har fått en diagnose som blant annet innebærer atypisk autisme, og som fortsatt framstår som gåtefull både i vitenskapelige miljøer og blant lekfolk.

Gabriels pappa, Halfdan W. Freihow, har gjort et klokt valg når han beskriver Gabriels «problemer» i en inkluderende brevform der Gabriel selv er mottaker.

Gutten, som er sju-åtte år ved bokas utgivelse, vil utmerket godt være i stand til å lese den selv om noen år. Det er ikke Gabriels intellektuelle utrustning det er noe i veien med. Han er akkurat så glup og så nysgjerrig og så sugen på klare svar som unger flest er i den alderen.

Språklig presisjon

Freihow har jobbet med språk i hele sitt voksne liv, som kritiker, oversetter og forlagsredaktør. Akkurat det er en uvurderlig styrke når man skal formidle kjernen i Gabriels «problemer», som jo dreier seg om kommunikasjon. Gabriel er nådeløs i sine krav om språklig presisjon.

Hans omgivelser tvinges til å veie hvert ord, plukke dem fra hverandre, sette dem sammen igjen på nye måter, før de med noenlunde trygghet kan uttales i håp om en tiltenkt forståelse.

Man snakker ikke til Gabriel om «å skjenke noe en tanke»; «å skjenke» er for ham noe man gjør med melk i et glass. Ordenes doble og triple betydninger kan man ikke leke freidig med, stilt overfor et barn som leter etter konkrete betydninger. Av og til slår det meg når jeg leser om Gabriel at denne boka er en god påminnelse om barns kognitive utvikling generelt. Også barn uten diagnoser leter etter glassklar mening i ordenes tilsynelatende vanvittige piruetter.

«Innimellom er din avhengighet av kontekst skremmende,» skriver Freihow og illustrerer med en episode ved middagsbordet der storesøster Victorias bønn om et eller annet blir avspist med et tydelig nei, hvorpå hun utbryter «Mamma mia!». Dette utløser skrik og gråt og avmakt hos Gabriel. I hans univers hadde hun misbrukt et uttrykk fra ABBA-sangen, og dermed brutt loven om alle ords faste tilhørighet.

«Sosial fundamentalist»

Gabriels kanskje høyeste hinder er mangelen på evne til å «lese» sosiale situasjoner, dvs. sette seg inn i andres forutsetninger, motiver eller ønsker i en gitt situasjon.

Faren kaller ham en sosial fundamentalist: «For deg har hver enkelt sosiale anledning en egenverdi og eksklusiv status som gjør erfaringene derfra ubrukelige i den neste.»

På overflaten er «Kjære Gabriel» et kjærlighetsbrev som er gjennomstrømmet av tilhørighet til en temperamentsfull vestlandsnatur. Havet, holmene, vinden og den høye himmelen er ikke bare et poetisk bakteppe til det lille mennesket som sliter - naturen er også den helt konkrete tumleplassen for far og sønn som drar på skattejakt på hemmelige sjørøverøyer eller griller koteletter i fjæresteinene. Kraften i landskapet som beskrives gjenfinnes som et ekko i fortellingene fra lokalmiljøet. Man blir varm om hjertet av å lese om skolens og vennenes omfavnende holdning til Gabriel.

Idylliserer situasjonen?

Jeg griper meg i å spørre om Freihow idylliserer sin familiesituasjon? Om en enslig mor til et autistisk barn i en fattig bydel i Oslo ville kastet denne boka i femte veggen av mangel på gjenkjennelse?

Det tror jeg ikke. Avmakten, angsten for ei usikker framtid, sorgen over å komme til kort overfor et «annerledes» barn finnes på mange plan i teksten; av og til som konkrete refleksjoner, men ofte som en antydet sårhet i underteksten. Dessuten er dette Gabriels bok; ikke et kampskrift til bevilgende myndigheter.