Par i ess fra Tom Waits

På ikke mindre enn to album utvikler Tom Waits sin dypt personlige, musikalske visjon av verden som et mørkt og smertefullt sted å leve.

Men et sted som blir litt lettere å akseptere når den kan forvandles til musikk og poesi.

Samtlige låter på disse to albumene er skrevet og produsert av Tom Waits i samarbeid med kona Kathleen Brennan, «the brains behind pa», som Tom Waits kaller henne med et sitat fra Bob Dylans «Maggie's farm».

Dette utmerkede samarbeidet har resultert i de beste samlingene Waits har levert siden «Swordfistrombones» (1983) og «Rain Dogs» (1985)- med andre ord enda mer avklaret og helstøpt enn den ellers utmerkede «Mule Varitions» (1999).

I manesjen

Med sin sprukne røst backet av bassklarinett, trompet, strykere, piano, marimba og gud vet hvilke andre andre instrumenter og rytmiske remedier maner Waits fram tilværelsen som et tredje klasses sirkus, en halvopplyst horegate eller et tivoli der pariserhjulet hvelver seg som et knirkende dødssymbol over landskapet.

På sin egen uforlignelige måte blander Waits Kurt Weills beske cabaretinspirerte musikk med sentimental, amerikansk balladetradisjon. Han er en klovn med en springkniv i hatten.

Tom Waits

«Alice»
(Anti/BMG)

Selv i en vakker voggesang minner han baby'en om at «nothing's ever as it seems» og at «nothing's ever yours to keep»; snart forsvinner pappa, og du ikke får beholde noe av det du får her i verden. Døden er vår bror, gud er ute i forretninger og

«I don't believe you go to heaven when you're good
Everything goes to hell, anyway...»

Drapssak

«Blood Money» er skrevet som musikk til dramaet «Woyzeck» av den tyske dikteren Georg Büchner (1813-1837), som handler om en frisør som blir soldat. I hæren blir han utsatt for medisinske eksperimenter, hvorpå han dreper en enke og blir dømt i en oppsiktvekkende rettssak.

Waits gir sin personlige fortolkning av dette desillusjonerte dramaet der samfunnet er forbryteren, og tilværelsen er uten spesielt lyse framtidsutsikter.

«Alice», skrevet i 1992, inneholder visse henvisninger til Lewis Carrolls «Alice i eventyrland» (f.eks. sangen «We're All Mad Here») og var ment som libretto for en rockopera. I fjor sommer spilte Waits og Brennan inn låtene sammen med «Blood Money», og de to albumene ble to sider av samme mynt. I en suggererende atmosfære tas lytteren med på en musikalsk reise som snart glir langs en stille flod, snart er ute i surrealistiske drømmelandskap, snart går seg vill og havner i gustne havnestrøk, på Reeperbahn, eller i en jazzkjeller med Waits i rollen som en fordreid utgave av Louis Armstrong alias «Table Top Joe».

Poetisk motvekt

Lytteren forfølges av de mytiske bildene til Waits gjennom begge disse platene. Musikken glir som et spøkelsesskip på vei mot sitt forlis, uten nåde, men med poesien som en forsonende motvekt til døden, den uunngåelige katastrofen. «Man kaller meg en spotter,» skrev Georg Büchner i et brev i 1834. «Det er sant, jeg ler ofte. Men jeg ler ikke av hvordan vedkommende er, men av at han er et menneske, noe han likevel ikke kan noe for. Og samtidig ler jeg av meg selv, jeg som deler hans skjebne. Folk kaller dette spott, de tåler ikke at man opptrer som narr og er dus med dem.»

Der har du Waits. Han svarer på tomheten med en svart latter. Men han står ikke utenfor. han er en av oss.

VISJON AV VERDEN: Tom Waits leverer en utsøkt, men melankolsk og ikke spesielt lystig visjon av tilværelsen på sine to nye album. Platene er i handelen fra 6. mai.