Uten skatter finnes det ingen sivilisasjon. Uten en rettferdig fordeling av skattebyrden er det ikke mulig å bygge - eller opprettholde - en velferdsstat. Hvis de rikes skattefordeler blir for store eller åpenlyse, svekker det viljen til å opprettholde et høyt skattenivå for vanlige folks inntekter. Det hele handler om en krevende balanse mellom økonomisk motivering, skattekonkurranse mellom landene og den tillit det politiske og økonomiske systemet er avhengig av. Skatteparadiser er svarte hull som ødelegger økonomisk balanse og politisk tillit. Derfor er disse snylterstatene blitt så sentrale i konflikten rundt ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for oljefondet.

Nicolai Tangen er en vellykket forvalter av investeringsfond som hovedsakelig benytter seg av fordeler som finnes i skatteparadiser. Det er ikke påvist noen ulovlige disposisjoner, men det er heller ikke noe hovedpoeng når det gjelder stillingen Tangen er ansatt i. Av Norges Banks omfattende redegjørelse til sitt eget representantskap, framgår det tydelig at Tangen-systemets bruk av offshoreselskaper er skattemotivert. Videre framgår det at denne bruken vil fortsette, også når det gjelder store deler av Tangens personlige formue. At han setter venner og kolleger inn som forvaltere og styremedlemmer for å markere at han ikke styrer direkte, er ikke en troverdig manøver. Med Tangen får Norges Bank og oljefondet en leder som neppe kan få særlig tillit i arbeidet med å stanse pengeflukten til skatteparadiser. Det er vanskelig å forstå hvordan Tangen kan tiltre jobben slik saken nå står.