Paradis i forfall

«Den amerikanske boikotten har blitt syndebukken for alt som er galt på Cuba, og holder således politisk liv i regimet.»

Cuba er et paradis i forfall. Det er også et perfekt eksempel på hvordan Norge kan ha reell innflytelse, dersom vi har mot til å innrømme at bistand ikke er basert på universelle verdier, men derimot på eksport av økonomisk ideologi.

I disse dager hylles Liv Ullmann i Havanna, med egen festival i landet hvor kunst er en del av revolusjonen. For en reisende til Cuba er kulturlivet imponerende. Musikerne som svermer rundt turistene er profesjonelle - og statsansatte. De statlige skolene for teater, dans, musikk og film trekker til seg studenter fra hele verden. Det nasjonale kunstgalleriet, en av Cubas stoltheter, er nettopp gjenåpnet med flere verk utstilt enn noensinne tidligere.

Cuba er på en måte som et lite stykke Norge: med gratis helse og utdanning, likhet og arbeid til alle - med unntak av olje, demokrati og menneskerettigheter. Cuba var vår eksotiske sosialistiske drøm, eller mareritt, avhengig av politisk tilhørighet, fordi det så ut til å fungere. Og mange har mye å takke Fidel Castro for: Det er ingen tvil om at revolusjonen reddet Cuba fra kaos og korrupsjon. Cuba fikk bukt med fattigdom, rasisme, utbytting av arbeiderne og ufattelige forskjeller mellom fattig og rik. Da Sør-Afrika truet med å invadere Angola, sendte Cuba soldater som stoppet invasjonen og viste afrikanerne at svarte kunne nedkjempe det hvite terrorveldet. Men det er lenge siden.

Cuba er i ferd med å gå i oppløsning. Helsevesenet, som en gang var landets høyst profilerte institusjon, hvorfra leger ble sendt til alle verdens hjørner på hjelpeoppdrag, er et tomt skall. Det hjelper ikke å ha en lege per hundrede innbygger dersom det ikke fins medisiner eller utstyr. En spedbarnsdødelighet lavere enn den vi finner i USA blir mindre imponerende når Verdens matvareorganisasjon forteller oss at en femtedel av kubanerne er underernærte. Alle kubanere har rett til tolv år skolegang, men ingeniørene foretrekker å kjøre drosje fordi det betales i dollar. Og entusiasmen over skoletilbudet blekner kanskje når vi ser at syvåringer læres opp til å holde flammende revolusjonære taler.

Frihet fins ikke i Cuba - et system med intens kontroll på grunnivå hindrer det, og når grasrotplanet av partistrukturen vakler i møtet med dollarøkonomien, tar politiet over jobben. Likheten og brorskapet som var varemerket for revolusjonen fins heller ikke lenger. De kubanerne som har tilgang til dollar gjennom tips fra turister, lønn under bordet fra utlendinger, utleie av rom (en av de få tillatte private næringsveier) eller pengeoverføringer fra slektninger i utlandet, er den nye overklassen. De som må klare seg på 20 dollar i måneden og en statlig rasjoneringsbok som gir nok basismatvarer til et sparsomt halvt månedsforbruk, er taperne. De prostituerte, et nytt fenomen i det revolusjonære Cuba, er den mest åpenbare og triste konsekvensen av et land hvor personlig innsats og levestandard ikke er korrelerte størrelser. Et mer subtilt fenomen er den turismen som er inspirert av at den eneste legale veien til frihet for de fleste er å gifte seg med en utlending.

Infrastrukturen på Cuba er i ferd med å bryte sammen. Infrastruktur er dyrt og langsiktig, for langsiktig for et land hvor utenlandske bank-analytikere etterlyser selv den mest grunnleggende forståelse for nødvendigheten av vedlikehold av investeringer. Verken private banker eller andre land gir kreditt til den kubanske staten, fordi kubanerne anser sentrale opplysninger om økonomien som statshemmeligheter, og fordi betalingsevnen er meget svak. En diplomat i Havanna fortalte meg nylig hvordan han frarår alle kontrakter med den kubanske staten dersom den næringsdrivende ikke har et pressmiddel for å få betaling, slik som muligheten for å stoppe fremtidige leveranser. Tanken på å bruke rettssystemet for å inndrive krav mot staten, eller mot bedrifter som alle er statseide, får utenlandske forretningsfolk til å himle med øynene.

Havanna står stille mens politikere, diplomater og utenlandske bedrifter venter på at en av to ting skal skje: Enten at Fidel går av - det vil si dør eller blir syk - eller at den amerikanske boikotten oppheves. Men de to tingene er knyttet sammen. I et land hvor innovasjon er institusjonalisert bort, hvor banksystemet ikke er i nærheten av å kunne fordele kapital effektivt, hvor jobber fins, men ikke i samsvar med folks utdanning, er boikotten det siste Fidel vil bli kvitt. Siden regjeringen erklærte starten på «Den spesielle perioden» etter Sovjetunionens fall, har den amerikanske boikotten blitt syndebukken for alt som er galt på Cuba, og holder således politisk liv i regimet. Det er ingen tvil om at å oppheve boikotten ville gi rimeligere importer, for eksempel har den engelske bistandsorganisasjonen Oxfam estimert at kostnadene ved å importere ris kan halveres. Den tiltagende elendigheten i Havanna venter imidlertid ikke:

Cuba trenger hjelp, men ikke tradisjonelle overføringer. Cuba er altfor vant til å få uten å gi. Første gang dette skjedde var da Castro nasjonaliserte alle de amerikanske eiendelene i landet etter revolusjonen. Neste gavepakke kom da Sovjetunionen holdt liv i landet frem til kommunistblokkens fall. Etter det igjen kom de første, store investeringene fra utenlandske selskaper. Men nå er det slutt. Utlendingene på Cuba er lei av et system som er konstruert for å skaffe den kubanske staten hard valuta på kort sikt, og ikke med tanke på langsiktig vekst. Uten mye mer grunnleggende reformer enn de som har vært, kommer ikke mer kapital utenfra.

Å få uten å gi er det motsatte av det kapitalistiske system som vi baserer vår verden på. I Skandinavia har vi klart å kombinere frie markeder med sosialt ansvar. Det bør vi være stolte av, og vi bør tilby Cuba å lære av oss i stedet for av Kina, som kubanerne nå retter sin interesse mot. Det er tre grunner til dette. For det første trenger kubanerne å se at bærekraftig økonomisk vekst og menneskerettigheter er gjensidig avhengige størrelser. Menneskerettigheter er mangelvare i Kina. For det andre er det norske bankvesenet eksperter på kreditt til små og mellomstore bedrifter, den sektoren av den kubanske økonomien som regimet er mest positiv til å reformere. Kina, på sin side, har et bankvesen som er like akterutseilt som Cubas eget.

For det tredje har Norge nå utviklet de bistandsinstitusjonene som kan hjelpe Cuba. I motsetning til ensidige overføringer, er vi i ferd med å skape en bistandskultur som i sannhet og ikke bare i proposisjonene er basert på ansvar for mottagerlandet. Eksportrådets bistandskonferanse i januar markerte et skifte, hvor norsk næringsliv viste aktiv vilje til bistand gjennom handel. Freds-korpset er gjenoppstått som en glimrende kobling mellom norsk næringsliv og bistandstrengende nasjoner. NORFUND, statens investeringsfond for utviklingsland, er det perfekte instrument for å lære kubanerne at kapital, for å være sosialt bærekraftig, også må brukes på en økonomisk måte.

Cuba er i en unik posisjon for å starte en utvikling mot et fungerende markedsbasert samfunn hvor sosiale rettigheter respekteres. I motsetning til andre latinamerikanske og østeuropeiske land hvor overentusiastiske økonomiske reformer har knekket den sosiale sikkerheten og rettferdigheten, er Cubas grunnleggende - om enn ikke lenger fungerende - idé om likefordeling, det høye utdanningsnivået, viljen til å arbeide og den relativt høye helsestandarden faktorer som kan gi grunnlag for en blomstrende, stabil og rettferdig økonomi.

I Aftenposten 24. mars etterlyser Terje Tvedt ved Senter for utviklingsstudier en debatt om bistand som «en global kamp om hvilke verdier og hvis verdier som skal plasseres i førersetet (demokrati, markedsøkonomi, sivilt samfunn, religionens plass ... )». Cuba er ikke bare på leting etter økonomisk bistand, men enda mer etter en politisk modell for fremtiden. Vi kan bidra til begge, dersom vi legger verdirelativismen bak oss og tror på å eksportere vår skandinaviske ideologi.