Paradoksal debatt

NYKONSERVATISME: «Alle» vil ha en debatt med fri meningsbryting. Likevel stemples kritikk av den rådende konsensus som neokonservativ.

NYKONSERVATISME: Redaktør av fagbladet Journalisten, Trygve Aas Olsen, skriver i en leder at journalistikken er kjedelig. Han savner originale penner. Journalistene har middelklassebakgrunn, er hvite, ressurssterke, urbane og radikale. Har det noe med å gjøre med at hver gang noen stikker nesen frem og orienterer seg i en annen retning, kommer «stempelet» frem? Klassekampen oppfant begrepet «blåblogger» for å plassere de som bruker nettets muligheter til å gi et annet perspektiv. At Klassekampen har behov for å stemple meningsmotstandere er ikke noe nytt. Mer overraskende er det at den samme retorikken finnes igjen hos etablerte medier og skribenter. Jeg ble skuffet og forbauset over at en mann som Henrik Thune kunne skrive (12.09) at «Også i Norge har vi folk som etteraper de nykonservative», for så å nevne document.no, Nina Witoszek og Steinar Lem. Da slutter han seg til Bjørgulv Braanen-falanksen.Kristine Moody fikk smake samme medisin da hun i sin første leder i Memo dristet seg til å skrive at «noen ganger er vestlige verdier best». Nå er hun ute av redaktørstolen.Walid al-Qubaisi stemplet (9.09) Nina Witoszek, Shabana Rehman og undertegnede som nykonservative og derfor uegnet til å starte et Selskap for Ytringsfrihet. Det er et problem for den demokratiske debatten at mennesker som prøver å formidle nye synspunkter blir avskrevet som nykonservative. (Hvis man tilhører den riktige siden kan man tillate seg å mene nesten hva som helst, uten at det får noen følger.)

DET ER NORSK debatt som har beveget seg i en mykvenstre-retning. I den grad at vi er i utakt med hovedstrømninger i den vestlige verden. Norske medier har tatt parti for Det andre Amerika, i seg selv en problematisk størrelse, og er ute av stand til å formidle en kritikk av Bush-administrasjonen som ikke er tuftet på venstreperspektivet. Det finnes i USA en gruppe liberale intellektuelle som har vært tilhengere av humanitære intervensjoner. Av den grunn gikk de inn for invasjonen av Irak. Men de har for lengst tatt et oppgjør med Bush-administrasjonen og egne feilvurderinger. Det samme har document.no gjort. Men likevel blir vi, Nina Witoszek, Steinar Lem og andre konsekvent fremstilt som tilhengere av Irak-krigen, nykonservative osv. Thune presterer å skrive at «Det synes å handle om noe langt mer allmennmenneskelig - å bruke 11. september som en unnskyldning for å slynge privat sinne og antipatier ut i verden.» Jeg nekter å synke ned på et slikt debattnivå. Dette er slag under beltestedet. Men det er typisk at det kommer fra en forsker som har klippekort til NRK. Hvorfor dette behovet for å uskadeliggjøre motdebattanter? Under debatten som fulgte bråket om Selskapet, opplevde jeg flere ganger at journalister ga tilbakemeldinger som viste at de har lest bloggen og tatt kritikken ille opp. Leder av VGs kommentaravdeling, Anders Giæver, fyrte av en tirade som utelukkende gikk på person. Hvorfor denne hårsårhet?Jeg tror det skyldes en kombinasjon av meningskonformitet og teknologisk endring: Axel Jensen oppfant ordet «portvoktere» om journalister. Som vokterne i gamle byporter kan de kontrollere hva som kommer inn og ut. Men den kontrollen har redaksjonene mistet. Enten det er uten- eller innenriks: hvermann kan overprøve storyen og legge ut sin kritikk på nettet. Dette er tydligvis hardt å svelge for selvbevisste journalister.

RIKTIGNOK ER ANTALL lesere på blogger mindre. Men her er vi ved noe interessant: Nettet er det nye offentlige rom. Det er mye «større» enn offentligheten basert på det trykte ord. Det har andre referanserammer og standarder. Ikke minst har det gitt nye muligheter til kryss-sjekking og kritikk av storyer og «policies». Norske medier reflekterer bare i liten grad den nyanserte debatten i USA, ikke minst i forhold til Irak. Det er moralisering som preger dekningen. Som om vi kan stå utenfor.Jeg savner en større ydmyket overfor en verden som utvikler seg i rasende fart. For det faktum at Norge er at lite land, og at andre har langt større ressurser. Vi bør lytte og lære av dem. Jeg ser lite av nedslag fra utenlandske kvalitetsaviser som New York Times. De siste fem årene har ensidigheten tiltatt.

DET ER NESTEN så man snakke om et lukket kretsløp: mellom forskere, såkalte eksperter, og journalistene, som nesten aldri reiser motforestillinger. Man innkaller folk man er enig med. Jeg mener å registrere at dette er blitt langt verre de senere år. Er det fordi man ønsker å stenge verden ute? Eller bare slippe inn en akseptabel versjon?Det finnes to forklaringer på dette: én kommersiell, hvor konkurransen om massemarkedet leder til konformitet. Men også en ideologisk, hvor bestemte parametre for debatten voktes av en stor flokk. Alle som utfordrer deres hegemoni stemples øyeblikkelig som neokonservativ, Israel-venn, eller anti-Islam. Til sammen en formidabel klubbe.Jeg tror de som sitter med hegemoniet føler seg truet av alle tilløp til alternative forklaringer. Det er litt som i det gamle Sovjet-imperiet. De styrende hadde antenner for at dissidentene representerte farlige tanker, selv om de var «svake».