PÅ HODET: I mer enn 40 år har høyresiden med Frp i spissen kritisert Arbeiderpartiet og de andre på venstresiden for manglende handling, for snillisme og naivitet i innvandringspolitiske saker.

Og så kommer Gharahkhani og snur det hele på hodet, skriver Sharam Alghasi om Arbeiderpartiets nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani (bildet). Foto: Nina Hansen
PÅ HODET: I mer enn 40 år har høyresiden med Frp i spissen kritisert Arbeiderpartiet og de andre på venstresiden for manglende handling, for snillisme og naivitet i innvandringspolitiske saker. Og så kommer Gharahkhani og snur det hele på hodet, skriver Sharam Alghasi om Arbeiderpartiets nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani (bildet). Foto: Nina HansenVis mer

Innvandring:

Paradoksale talspersoner

Paradoksalt nok er begge prakteksempler på at det er mulig å være iraner, innvandrer og muslim, og ikke besitte de egenskapene de stadig tilskriver andre innvandrere med muslimsk bakgrunn.

Meninger

Masud Gharahkhanis kritikk av innvandringspolitikken til dagens regjering er, etter min forståelse, en av de mest bemerkelsesverdige hendelsene i norsk politisk landskap på lenge.

Stortingstalen til Gharahkhani, innvandringspolitisk talsperson for det historisk dominerende politiske partiet i Norge, Arbeiderpartiet, bryter med den over 40 års lange og herskende retorikken i det politiske landskapet og markerer et skifte: I mer enn 40 år har høyresiden med Frp i spissen kritisert Arbeiderpartiet og de andre på venstresiden for manglende handling, for snillisme og naivitet i innvandringspolitiske saker.

Og så kommer Gharahkhani og snur det hele på hodet.

Han er redd for regjeringens snillisme ovenfor muslimske borgere, og han håper på en « … integreringsminister [som] kan gå fra tom retorikk til handling». Egentlig helt utrolig. Stortingstalen til Gharahkhani er oppsiktsvekkende lik Frp-retorikken gjennom mange år. Da er det bare å si som Frp til stadighet sier: «Velkommen etter», Arbeiderpartiet.

Noen må redde Arbeiderpartiet fra seg selv. Dette spillet om retorikk og stemmevinning kommer Arbeiderpartiet til å tape, fordi dette spillet har Frp øvd seg på i mange år. Det vil selvsagt bli spennende å se hvordan Arbeiderpartiet vil tilbake til storhetstider. De får drømme videre.

Med min iranske bakgrunn er mitt hovedanliggende imidlertid å utforske en annen side av konkurransen om å vinne hegemoniet i norsk innvandringspolitikk: I dag begrenser ikke lenger likhetene mellom Frp og Arbeiderpartiet seg til retorikk og budskap. Begge partiene har enten nylig hatt eller har en innvandringspolitisk talsperson med samme opphav som meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tilfeldig? Neppe! Hvordan skal vi forklare dette? Norsk-iranere, ofte med muslimske bakgrunn, ofte med flyktningbakgrunn, skal kanskje antas å være mer vennlig innstilte overfor fremmede, at de kanskje er mer sofistikerte og mindre stereotypifiserende? Men nei da, de er annerledes muslimer, de er annerledes innvandrere. I hvert fall deler av dem.

Vi ser de samme tendensene blant iranere i andre land: Soudabeh Ardavan i Sverige, Firoozeh Bazrafkan i Danmark, Afshin Elian i Nederland, eller Shirin Neshat og Azar Nafisi i USA. Alle er eksempler på iranere som stiller seg veldig kritiske til islam og dens implikasjoner i samfunnsstyringen i vestlige land. Jeg snakker altså om en spesifikk gruppe med iransk bakgrunn som stiller seg kritisk til innvandring i sine respektive land og ønsker flere krav og restriksjoner til innvandrere, særlig de med muslimsk bakgrunn.

Disse «blå iranerne» drar ofte på egne erfaringer: De kommer med advarsler om hvordan livene deres ble snudd på hodet da muslimske fundamentalister tok over deres fedreland.

For å forstå noe av de «blå iranernes» erfaringer bør man kjenne til den sammensatte iranske historien; den moderne iranske historien vitner om en inngående kamp om hva Iran er, og hva iranskhet inkluderer.

Sosialister, nasjonalister og islamister har vært hovedaktørene i denne historiske kampen. Den iranske revolusjonen i 1979 markerte islamistenes seier, noe som sto i sterk kontrast til folkets idealer og krav om endringer.

Resultatet ble for det første en massiv nasjonal resignasjon og bitterhet med massiv utvandring som følge. Og for det andre førte islamistenes overtakelse i 1979 til fremveksten av sekulære og til tider antiislamske tendenser, ikke bare i Iran, men også blant iranere i sine nye land.

I denne sammenhengen bør det også nevnes at norsk-iranere er i enkelte SSB-undersøkelser lansert som den mest sekulære etniske grupper i Norge, inkludert etnisk norske.

«Blå iraneres» posisjon bør forstås i denne konteksten. De er opprinnelig iranere, som nå i Europa advarer sine nye samfunn om farene ved islam Europa står overfor; advarsler om en ideologi som sendte dem til flukt. Denne posisjonen til «blå iranere», deriblant Keshvari eller Gharahkhani, passer som hånd i hansken i det politiske markedet i Norge, ikke minst til et så stemmevinnende tema som innvandringspolitikken. «Blå iraneres» forhold til islam gjør dem til uvurderlige bidragsytere i å gi konservative, islam- og innvandringskritiske krefter legitimitet.

Keshvari og Gharahkhani har iransk-, flyktning- og muslimsk bakgrunn. De har kommet hit i veldig ung alder da deres foreldre tok dem med seg over fjellene og til et godt liv.

Paradoksalt nok har begge endt opp som talspersoner i det norske politiske spillet, og stiller krav til de samme menneskene de en gang var i identisk situasjon med.

Disse kravene hviler imidlertid på en konstruksjon, en konstruksjon om «vi» med våre forestilte verdier og muslimene som truer disse verdiene.

Paradoksalt nok er både Keshvari og Gharahkhani prakteksempler på at det er mulig å være iraner, innvandrer, og muslim og ikke besitte de egenskapene de stadig tilskriver andre innvandrere med muslimsk bakgrunn. De viser at det er mulig å være fra fjerne steder og kulturer, komme til Norge, og ikke være de forestilte muslimene eller uansvarlige innvandrere de til stadighet advarer oss andre mot. Nettopp derfor skal man ikke glemme sin historie.

Det er faktisk mange mennesker rundt og omkring i verden med iransk bakgrunn, både i og utenfor Iran, som viser at det er mulig å lese sin historie på andre måter enn det de «blå iranerne gjør». Hamid Dabashi i USA, Gholam Khiabani i England, Halleh Ghorashi i Nederland, Mehrdad Darvishpour i Sverige, og i Norge, Nina Bahar, Sahar Hassani, Javid Afsari Rad, Mina Adampour, Mazdak Shafieian, er alle eksempler på andre måter å forstå – og argumentere for – sin historie på.

De forstår alle sammen hvilke fatale og katastrofale konsekvenser religiøs styring kan ha for et samfunn og et land. Samtlige besitter en sekulær posisjon, og samtidig forstår de det grunnleggende i å ta innover seg nye impulser i sin kunst og virke, og sitt engasjement i å finne nye veier å bevege seg i.

De er ikke på tribunene og advarer oss om de andre som er på vei hit. Derimot påminner de oss om at vi mennesker er egentlig litt av hvert. De minner oss på at vi mennesker «er» ikke, men vi «blir til». Jeg vil med dette invitere Keshvari og Gharahkhani til å tenke på hva de var, og hvordan ble de til.