Paradoksenes historie

La meg begynne med å takke folkloristen Olav Christensen for en svært interessant tolkning av kontrastene mellom tysk og norsk nasjonalismes historie. Selv den mest åndfulle tolkning må imidlertid gi tapt overfor kronikkens avgrensede form: Christensen har valgt å fortelle den rette linjes historie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Men: Like lite som et menneskes livsløp beveger seg i en rett linje, gjør en nasjons curriculum vitae det. Jeg håper derfor å ha Christensen med meg på at vi også må åpne for de krumme linjenes historie, eller om man vil, paradoksenes og motsetningenes. Det er i hvert fall den jeg vil slå et slag for her.

I likhet med Christensen lar jeg meg fascinere av kontrastene mellom den tyske nazismens ansikt og Tysklands katastrofe på den ene siden og norsk patriotismes lykkevandring på den andre. To nasjoner, med mye felles kulturell ballast, men med akk, så forskjellig livsløp. Så er det vi bør spørre: Måtte det nå bli slik? I sin aversjon mot nazi-helvetet, som vi deler, velger Christensen å se Det tredje riket som et nødvendig kapittel i den tragiske tysk-nasjonale roman, hvor plottet var gitt og hvor hovedaktøren arbeidet seg videre mot det ondes forløsning.

Min kritikk mot denne historiske romanen er at den ikke tar høyde for nasjonens komplekse egenart. Den innrømmer ikke nasjonen dens rett til et eget selvbilde, som ofte kan avvike fra andres syn på den, og den tar utgangspunkt i at en nasjon bare kan ha ett ansikt, hvilket er feil: De nasjonale ideologiers historie er janusansiktenes historie. Det gjelder kanskje spesielt Tysklands. I den europeiske historien fremstår nasjonenes rolle ofte som Dr. Jekyll and Mr. Hydes. Mr. Hyde er Christensens historie om perversjonene. Men aversjonen mot Mr. Hyde må ikke få oss til å overse Dr. Jekyll. Faktisk var det han som var svært mange tyskeres nasjonale selvbilde gjennom mer enn hundre år. Dette er min historie om Tyskland: Historien om en nasjonal schizofreni som til slutt ble kurert, i og etter et traume hvor hovedpersonen gikk løs på både seg selv og andre.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer