Paradoksenes historie

La meg begynne med å takke folkloristen Olav Christensen for en svært interessant tolkning av kontrastene mellom tysk og norsk nasjonalismes historie. Selv den mest åndfulle tolkning må imidlertid gi tapt overfor kronikkens avgrensede form: Christensen har valgt å fortelle den rette linjes historie.

Men: Like lite som et menneskes livsløp beveger seg i en rett linje, gjør en nasjons curriculum vitae det. Jeg håper derfor å ha Christensen med meg på at vi også må åpne for de krumme linjenes historie, eller om man vil, paradoksenes og motsetningenes. Det er i hvert fall den jeg vil slå et slag for her.

I likhet med Christensen lar jeg meg fascinere av kontrastene mellom den tyske nazismens ansikt og Tysklands katastrofe på den ene siden og norsk patriotismes lykkevandring på den andre. To nasjoner, med mye felles kulturell ballast, men med akk, så forskjellig livsløp. Så er det vi bør spørre: Måtte det nå bli slik? I sin aversjon mot nazi-helvetet, som vi deler, velger Christensen å se Det tredje riket som et nødvendig kapittel i den tragiske tysk-nasjonale roman, hvor plottet var gitt og hvor hovedaktøren arbeidet seg videre mot det ondes forløsning.

Min kritikk mot denne historiske romanen er at den ikke tar høyde for nasjonens komplekse egenart. Den innrømmer ikke nasjonen dens rett til et eget selvbilde, som ofte kan avvike fra andres syn på den, og den tar utgangspunkt i at en nasjon bare kan ha ett ansikt, hvilket er feil: De nasjonale ideologiers historie er janusansiktenes historie. Det gjelder kanskje spesielt Tysklands. I den europeiske historien fremstår nasjonenes rolle ofte som Dr. Jekyll and Mr. Hydes. Mr. Hyde er Christensens historie om perversjonene. Men aversjonen mot Mr. Hyde må ikke få oss til å overse Dr. Jekyll. Faktisk var det han som var svært mange tyskeres nasjonale selvbilde gjennom mer enn hundre år. Dette er min historie om Tyskland: Historien om en nasjonal schizofreni som til slutt ble kurert, i og etter et traume hvor hovedpersonen gikk løs på både seg selv og andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som humanist liker jeg å tro at mennesket egentlig vil være godt. Faktisk har jeg den samme tilnærmingen til nasjonen: Den ønsker å være god, å appellere til individets moralske dimensjon på en eller annen måte. Og det var det den tyske nasjonale ideologi gjorde fra sin fødsel. Den tyske historikeren Michael Jeismann har fulgt linjene i det tyske selvbildets utvikling og kommet til en svært interessant konklusjon: Tysk nasjonal tenkning var i overveiende grad preget av en forestilling om etisk overlegenhet. Å være tysk, det var å være god: Å være rettroende og rettskaffen. Franskmennene derimot ble sett på som frivole og ugudelige. Denne kontrasteringen var i mangt et resultat av den franske revolusjon. Det revolusjonære Frankrike ble det negative referansepunkt for tyskernes selvbilde.

Den amerikanske historikeren Carlton Hayes skrev en gang at nasjonalismen var en religion. En nyttig synsvinkel - også når det gjelder Tyskland. Fra 1933 kan det være riktig å snakke om nazi-ideologien som en selvstendig religion i Tyskland. Tidligere var det imidlertid annerledes: Den nasjonale tanken ble forsøkt lagt i forlengelsen av kristendommen. Det er ikke tilfeldig at mange av de store tyske nasjonale tenkerne fra Herder, via Fichte til Harnack og Naumann var teologer. Tysk presse og offentlighet omtalte helt frem til slutten av den første verdenskrigen krig mellom Tyskland og andre som en kamp mellom det gode og det onde. Seier i krig ble tolket som Guds håndsrekning til den tyske nasjonen. Motsatt ble fiendens nederlag forstått som at tyskerne var medium for Guds straff. Slik ble den fransk-preussiske krigen i 1870- 71 tolket. Og det var etter denne krigen, 18. januar 1871, at Keiserriket Tyskland ble opprettet.

Det at Tyskland nå gikk over fra å være en from idé til å bli en stat preget av Preussens autoritære og militaristiske tradisjoner, innebar naturligvis en radikal forandring av tysk nasjonal ideologis rammebetingelser. Var det så nå Tyskland viste sitt sanne ansikt og ble aggressivt, fremmedfiendtlig og angstbitersk, en bølle i den europeiske skolegården? Det ville vært fint både for Christensen og meg om det var så entydig. For det ville gjort det så mye enklere å forklare det som senere skulle skje med Tyskland. Men slik var det faktisk ikke.

Nå skal man være forsiktig med å supplere én rettlinjet versjon av historien med en annen, bare med motsatt fortegn. Tyskland ble i denne tiden et svært splittet samfunn, i utakt med seg selv. I mangelen av en felles nasjonal historie før riksgrunnleggelsen gjorde mange tyskere den norrøne fortiden fra sagaene til sin. En forestilling om det germanske stammefellesskapet spredte seg, om tyskerne som de rette etterkommere av Sagatidens menn. Det var denne tradisjonen som senere ble instrumentalisert til beste for det nazistiske Tyskland. Var så denne dyrkingen av det germanske, ofte nært knyttet til mytologisering av tyskeres militære bragder, nødvendigvis et brudd med den etiske grunnholdningen som i så stor grad hadde preget den tyske nasjonale tanke? Svaret er tja. For noen ble den nok det. Går vi lenger frem i tysk historie enn til den første verdenskrig, blir det kanskje riktigere og riktigere. Men slik ble det ikke oppfattet av den tyske opinionen før den første verdenskrigen. Igjen må vi gi rom for historiens paradokser.

Faktisk ble de norrøne eller germanske figurer ofte tolket inn i det samme verdensbildet som ble redegjort for overfor. I den tyske nasjonale diskurs ble de gjerne tillagt de samme antikke dyder og den samme kristen-etiske egenart som den tyskerne selv mente å være eksponenter for. Denne nasjonale arven la faktisk føringer for tysk nasjonal retorikk og den offentlige diskurs: Selv i den tyske militarismens retorikk ble det lagt vekt på at tyskerne var et fredselskende folk, at man ikke selv ville starte krig, men at tyskerne, som de gamle germanere, ville stå opp og forsvare sitt land med stolthet dersom tiden kom.

Like før den første verdenskrigen skjedde det en radikalisering av tonen i den tyske nasjonale diskursen. Hvor langt gikk denne radikaliseringen? Mye forskning gjenstår før vi har et klart bilde av hva som i denne tiden egentlig skjedde med den tyske nasjonalismen. Sikkert er det imidlertid at en vedvarende resonans for det etiske og forpliktelsene, ikke bare overfor staten, men overfor samvittigheten, fortsatte å prege tysk nasjonal diskurs helt frem til den første verdenskrig.

I den motsetningsfylte historien om Tyskland topper begge utviklingslinjer - både Dr. Jekylls og Mr. Hydes om man vil - seg i én fascinerende personlighet: keiser WilhelmII. Han var det vi liker å kalle en «norgesvenn». Hva mer er, han var en dilettant i psykisk ubalanse. Han var videre en ivrig tilhenger av at Tyskland skulle være med på det irrasjonelle kappløpet om nasjonal ære som vi kaller imperialismen. Endelig elsket han slagskip. Det mange sløyfer i beretningen om WilhelmII er at han også var en dypt kristen mann. Han holdt gjerne andakter om bord på sin yacht «Hohenzollern». Og da han tok initiativ til oppføringen av et marinemonument i Kiel i 1900, falt valget på et krusifiks med en knelende kvinne ved Jesu føtter. Han var videre i sine taler opptatt av at det germanske var uforenlig med hovmod og hån mot gamle fiender og la derfor vekt på å ha en forsonlig tone overfor naboland i fredstid. I 1914, da krigen var et faktum, het det seg at Tyskland forsvarte seg mot ytre fiender som ikke unnet tyskerne fred.

Det ville være en feilslutning at den tyske katastrofen ikke også kan forklares ut ifra tysk nasjonal tenknings fortid. Det gjelder imidlertid for nasjoner som for personer at en sinnssykdom med voldelige utslag alltid har sin årsak, men at denne ikke er absolutt alt vedkommende har gjort og sagt siden en ble født. Det er denne innrømmelsen som er forutsetningen for å skrive de kurvede linjers historie. Det spennende ved den tyske katastrofens historie er ikke fremfor alt å finne ondskapens røtter lengst mulig tilbake i tid, men å prøve å forklare hvordan det kunne ha seg at en nasjon som lenge i så høy grad la vekt på etikk i beskrivelsen av seg selv, kunne avføde det som er blitt selve referansepunktet for menneskelig ondskap. Det er en utfordring som aldri bør slutte å øve tiltrekning på alle historisk interesserte mennesker.