Paradokser ved aktivt statlig eierskap

Et aktivt statlig eierskap vil kunne få katastrofale følger: Enten ved at selskapene blir solgt til utlandet eller ved en formidabel formuesflytting over på private hender i Norge.

FLERE VENTER I SPENNING på regjeringens eierskapsmelding om det statlige eierskapet. Lekkasjer i media kan tyde på at man skal opprette et styringsdokument for hvert selskap. I den grad det omhandler bedriftenes generelle samfunnsansvar, og at de bør ta andre hensyn enn aksjonærenes avkastning, er det svært positivt. Hovedinteressen knytter seg imidlertid til graden og typen av aktivt eierskap. I NRK fjernsynet (14.11), uttalte næringsminister Dag Terje Andersen at det må være en hensikt med at staten eier norske bedrifter, og at ledere må vurderes ut fra om de når industrielle ambisjoner i Norge. Det peker i retning av et aktivt eierskap, som er blitt forlangt fra flere hold i den Rød-grønne alliansen. Jeg har forståelse for ønsket om et mer aktivt eierskap, men frykter at en slik politikk kan ødelegge den såkalte hydromodellen, og dermed rive grunnen vekk under det statlige eierskapet. Dette vil kunne få katastrofale følger: Enten ved at selskapene blir solgt til utlandet eller ved en formidabel formuesflytting over på private hender i Norge.

ET SENTRALT TREKK ved hydromodellen har vært at staten opptrer som en passiv eier. Dette prinsippet ble slått fast av industriminister Lars Evensen allerede i 1950, da han avviste et forslag om å instruere statens representanter i Hydros styre, «en henstilling til eller et pålegg til statens representanter i et styre av denne art kan jeg ikke tilrå.» Dette prinsippet gjaldt også de andre statsbedriftene - poenget var at Arbeiderpartiet ville gi statsbedriftene forretningsmessig frihet. I det lå det en erkjennelse av staten ikke satt med tilstrekkelig innsikt til å kunne styre Norsk Hydro, Årdal og Sunndals Verk og Jernverket på en adekvat måte. Dette argumentet står vel ikke svakere i dag. Et annet viktig argument for et passivt statlig eierskap er at bedrifter ofte vil være tvunget til å foreta ubehagelige beslutninger, med dramatiske konsekvenser for enkeltpersoner, for eksempel å legge ned arbeidsplasser. Dette er ikke statens - eller mer presist politikernes - sterke side. Årsaken er at politikere lever av og for tilslutning fra velgere og derfor har vanskelig for å foreta upopulære avgjørelser. Det ville være paradoksalt om dette argumentet ikke skulle stå sterkt i dag, når politikerne er utsatt for en mer sensasjonshungrig presse og et sterkere meningsmålingstyranni enn noen gang tidligere.

ALLE DELER VEL næringsministerens ambisjon om en positiv industriutvikling i Norge. Problemet er imidlertid at det som fremstilles som industrielle ambisjoner, lett blir omformet til industriell konservering. Hvis en ser nærmere på de sakene som har skapt krav om et mer aktivt eierskap de siste årene, så omhandler det store flertall protester mot nedleggelser av arbeidsplasser: Telenors opplysningstjeneste, Hydro i Årdal og Raufoss, og nå sist de kantineansatte hos Statoil. En klar styrke ved norsk næringsliv er at man klarer å få til omstillinger smidigere og med mindre kostnader enn i andre land. Her har fagforeningene spilt en konstruktiv rolle. Flere - ikke minst representanter for de Rød-grønne partiene - mener denne omstillingsevnen kan tilskrives den såkalte nordiske modellen . Gjennom denne modellen er Norge tilpasset den global tidsalders krav til omstilling. Heri ligger en av de viktigste årsakene til at norske arbeidere for tiden ligger på produktivitetstoppen i verden. Likhets- og felleskapsidealet har gjort at bedriftsledere og -eiere har klart å samarbeide konstruktivt med arbeidstakerne om omstillinger. Kanskje er det slik at arbeidsgiver og arbeidstaker dypest sett opplever å tilhøre et fellesskap og således deler overordnede mål. En viktig grunnstein i dette er at Norge har lave lederlønninger, derfor er de mye omtalte opsjonene så ødeleggende, de truer dette fellesskapet og dermed den nordiske modellen.En skal ha all mulig respekt for at det er tungt for dem som mister jobben ved omstillinger. Næringslivet og fellesskapet har et stort ansvar for å minimalisere disse problemene i kjølvannet av nedleggelser, gjennom sluttpakker, hjelp til videreutdanning osv. Likevel, det ville være et stort paradoks om den Rød-grønne regjeringen, gjennom et aktivt statlig eierskap, vanskeliggjør omstillinger i næringslivet, og dermed undergraver den nordiske modellen.

DET GJENTATTE kravet om et aktivt statlig eierskap for å hindre nedleggelse av arbeidsplasser er et enda større paradoks, all den tid det er mangel på arbeidskraft i Norge. Det er derfor meningsløst å bruke et aktivt eierskap til å sikre arbeidsplasser. Kinas kraftig vekst og industrialisering er en trussel for industriarbeidsplasser i mange vestlige land. I disse landene er det på sin plass at myndighetene fører en aktiv og pragmatisk politikk for å lindre disse problemene. Norge på sin side får det beste av to verdener gjennom Kina-syndromet, lave importpriser som gir lav inflasjon og lave renter, samt høye råvarepriser. En kan seriøst vurdere om Norge nå opplever noen av de beste økonomiske tider noe land noen gang har opplevd. I dette perspektivet kan det oppfattes som en usmakelig form for proteksjonisme, dersom en bruker statlig eierskap til å opprettholde arbeidsplasser som land med lavere velstand og lønnskostnader kunne nyte godt av.

EN ANNEN viktig årsak til at Arbeiderpartiet foretrakk et passivt eierskap i etterkrigstiden var at partiet ikke ønsket å aktivisere statsrådens parlamentariske ansvar overfor Stortinget. Høyre forsøkte, med konstitusjonalisme som påskudd, til stadighet å trekke statsbedriftssaker inn i Stortinget. Motivet var å vanskeliggjøre det statlige eierskapet. Arbeiderpartiet på sin side kjempet for å holde statsdriften mest mulig utenfor politikken, hvilket for øvrig har vært et av hydromodellens viktigste trekk. Derfor er det et paradoks at de Rød-grønne partiene med et mer aktivt eierskap etter alt å dømme vil bringe flere eierskapssaker inn i Stortinget. Det vil være underlig om dette ikke fører til en uheldig politisering av selskapene. I så måte er det verdt å minne om - enten man liker det eller ikke - at et av hydromodellens suksesskriterier er at kapitalmarkedene i Norge og utlandet har gitt den aksept.

NÅ VIL KANSKJE noen spørre hvorfor nasjonalt eierskap er viktig, hvis selskapene reduserer sin verdiskapning her hjemme. Vel, hovedkontor og forskning er viktig, samt at ledelsen i disse selskapene har en norsk virkelighet å forholde seg til. I tillegg er det viktig å sikre at den industrielle kompetansen disse selskapene besitter, kommer landet til gode, slik Hydros generelle industrikompetanse var viktig ved oppbyggingen av Statoils og egen oljevirksomhet, eller for den saks skyld for norsk oppdrettsnæring. Men kanskje like viktig er det at nasjonal kontroll over disse selskapene åpner opp for en aktiv næringspolitikk. Det har gjort det lettere for staten å inngå industriavtaler med Statoil, om for eksempel Snøhvit og CO² rensing. I lys av oljeformuen vil man kunne argumentere godt for at den norske stat har et ansvar for å utvikle alternative energikilder, for eksempel hydrogen i samarbeid med Hydro, eller solenergi. En kan også se for seg en mer næringsrettet forskningspolitikk innen IKT, i samarbeid med Telenor. Her finnes det flere muligheter for å bruke statsbedriftene til å utvikle fremtidige konkurransefortrinn. Staten kan stimulere denne type industrielle ambisjoner i selskapene gjennom valg av styremedlemmer. Men å presse det på med et aktivt eierskap, vil føre til det paradoksale: At det var den Rød-grønne regjeringen som ødela mulighetene for en aktiv næringspolitikk gjennom statsselskapene.