KONFLIKT:  Næringsminister Trond Giske og styreleder i Telenor Harald Norvik i politisk delikat strid, på hvert sitt lag. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
KONFLIKT: Næringsminister Trond Giske og styreleder i Telenor Harald Norvik i politisk delikat strid, på hvert sitt lag. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Parallell til Valla-sak

Trond Giskes opptreden rundt A-pressens salg av TV2 får fram det samme konfliktmønsteret som Valla/Yssen-saken gjorde, skriver Stein Aabø.

Ingen saker er helt like, særlig ikke når de dreier seg om vidt forskjellige ting. Og om næringsminister Trond Giskes oppførsel er uryddig, minner den lite om den oppførsel som fikk som konsekvens at daværende LO-leder Gerd-Liv Valla trakk seg som LO-leder.

Likevel er det interessant å se hvordan konfliktlinjene går når en sak spisser seg til. Begge havnet i stormvær, og støttespillerne er de samme. Sakene har raskt fått politiske overtoner. Mediene henter inn uttalelser fra ulike leire som alternerer mellom å kritisere personen i stormens øye eller å forsvare eller bagatellisere vedkommendes «ugjerninger».

Under Valla-saken for fem år siden, var forfatter og spaltist Vetle Lid-Larssen tidlig ute i Dagbladet med en spektakulær konspirasjonsteori på kronikkplass om at det var Jens Stoltenberg som egentlig sto bak kjøret. I Giske-saken har Aftenposten alt skrevet, etter samtaler med blant annet Stoltenberg-biograf Thor Viksveen, at Giske «irriterer Stoltenberg grenseløst». Samme forfatter har en troverdig gjennomgang av Valla-saken sett fra Jens Stoltenbergs side i sin bok «Jens Stoltenberg. Et portrett». Kortversjonen er at Valla irriterte Stoltenberg grenseløst. Og i de to månedene Valla-saken varte, dannet det seg formasjoner i arbeiderbevegelsen som forsterket latente konflikter innad i Arbeiderpartiet og LO.

Ingen fikk noensinne bekreftet teorien om at Jens Stoltenbergs nettverk sto bak stormløpet mot Valla. Det var nok ikke mulig. Avdøde kollega i Dagens Næringsliv, Torstein Tranøy, peker likevel i sin bok om Valla-saken på at når konflikten først hadde kommet til overflaten, så preget dette ulike aktørers handlingsmåte. Noen som kunne ha reddet henne, lot være. Hun hadde provosert og utfordret for mange på sin vei til makttoppen

A-pressens salg av TV2 til Egmont utløser mange av de samme reaksjonene. Kritikken av Giske er sterkest hos dem som befinner seg lengst fra ham politisk. Sympatien for hans uortodokse praktisering av statens eierskapspolitikk er sterkest hos dem vi antar ligger nærmest ham politisk. Typisk nok har lederen for Fagforbundet, Jan Davidsen, raskt forsvart Giske, riktignok på generelt grunnlag. Det samme har Leif Sande, leder av forbundet Industri Energi. Begge har fått status som Valla-venner etter å ha stått last og brast med henne i forrige runde. Giske var selv den eneste Ap-statsråden som støttet Valla, da saken eksploderte i januar 2007. Han karakteriserte henne da som en «utmerket LO-leder».

Noen vil hevde at Giske på samme måte som Valla er et problem for så vel LO-ledelsen som for Ap-ledelsen. Giske representerer venstresida og har en egen maktbase i partiet og i fagbevegelsen, for ikke å snakke om i trøndelagsfylkene. I denne saken har Giske også støtte av SV og Sp i regjering. Når norsk EU-medlemskap er på dagsorden, representerer han også norsk EU-motstand. Denne maktbasen styrker ham politisk. Det vil være kostbart for Stoltenberg å sette ham på plass, aller mest å avsette ham for uryddig trav i denne saken.

Det uryddige travet har ført til åpen konflikt mellom en av Norges mest erfarne styreledere, Harald Norvik, og regjeringens mest egenrådige og offensive statsråd Trond Giske. Det formelle grunnlaget for konflikten er Giskes opptreden etter at avtaler var gjort og løpet var kjørt. Han skapte usikkerhet om regjeringens syn på sin egen eierskapspolitikk. Derom hersker det liten tvil. Og som styreleder i et delvis statseid selskap er Harald Norvik tørr nok bak øra til å angripe selskapets generalforsamling, næringsminister Trond Giske.

Giske spilte til fløyta gikk, som det heter på fotballspråket. Det kan sees på som et heroisk forsøk på å berge selskapet på norske hender, selv om det var lite realistisk. Giske vet hva han gjør og hva han kan gjøre. Han kan det politiske håndverket og har, som nevnt, solid maktbase. Mindre erfarne statsråder kunne blitt ofret for slikt solospill. Denne saken har trolig også vært en «god sak» å fronte, siden svært mange velgere og tv-seere mener TV2 burde vært norsk.

De fleste, også LO-leder Roar Flåthen, beklager at TV2 måtte selges ut av landet. Men i denne forbindelsen måtte LO-lederen tenke forretningsmessig mer enn politisk. Som eier i A-pressen måtte LO sikre finansiering av konsernets kjøp av Edda. LO-ledelsen skal også ha fått de nødvendige fullmakter fra LO-sekretariatet og ha sitt på det tørre, formelt sett.

Men i denne saken, som i alle store saker, er det en skog av vikarierende motiver.