Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

På bar bakke

Ingen av reindriftsutøverne skal unntas fra ansvaret for å få antallet rein i Norge ned.

Gammeldags: «I et moderne samfunn der det ved produksjon av matvarer stilles økte kvalitetskrav til hvordan produksjonen skjer, framstår reindriften i Finnmark som fullstendig antikvert», skriver Olav Gunnar Ballo, tidligere stortingsrepresentant for SV, fra Finnmark. Foto: Ingun A. Mæhlum
Gammeldags: «I et moderne samfunn der det ved produksjon av matvarer stilles økte kvalitetskrav til hvordan produksjonen skjer, framstår reindriften i Finnmark som fullstendig antikvert», skriver Olav Gunnar Ballo, tidligere stortingsrepresentant for SV, fra Finnmark. Foto: Ingun A. Mæhlum Vis mer
Debattinnlegg

I serien «Norske Fjellbeite» ble det i 1965 gitt en omfattende oversikt over vegetasjons- og beiteforhold for reinsdyr i Finnmark. Erling Lyftingsmo var leder og koordinator for dette arbeidet. Hovedkonklusjonene fra Lyftingsmo var at lavheiene i sørlige deler av Finnmarksvidda tidlig på 60-tallet var av stor mektighet med en tykkelse på 10- 15 cm. Det ble registrert «smale reinstier som skispor i lavmatta.»

Forskningsstiftelsen NORUT IT har gitt ut flere rapporter om beitesituasjonen på Finnmarksvidda, blant annet basert på satellittdata fra 1973 fram til 1996. Disse rapportene står i skarp kontrast til Lyftingsmos beskrivelse av desimetertykke lag med dyneaktig reinlav på sekstitallet. For NORUTs forskningsrapporter viste at mens bare 15 prosent av reinbeiteområdene i Finnmark var sterkt beitet i 1973, var 42 prosent sterkt beitet og 50 prosent utbeitet i 1996.

Tall fra beiteområder utenfor Finnmark (Trøndelagsfylkene, Hedmark) viser at færre dyr gir høyere slaktevekt. Halvparten så mange dyr pr. areal som i Vest- Finnmark vil ut fra tallene kunne medføre doblet slaktevekt for hvert dyr. Større vekt pr. dyr gir også færre tap, siden godt ernærte dyr både vil klare seg bedre gjennom vinteren, og ikke så lett blir utsatt for rovdyrangrep. Men dette betyr også forpliktelser som næringen ikke har villet ta inn over seg, i form av langt færre dyr for de største driftsenhetene. Når reindriftsnæringen i Vest-Finnmark har oppgitt over 50.000 tapte dyr i enkeltår (over 1/3 av oppgitt totaltall) forteller dette om et dyrehold som er i total økologisk ubalanse.

Bak tallene skjuler det seg også en dyretragedie av vanskelig fattbare dimensjoner, med store påførte lidelser for hvert dyr, uansett om tapene skyldes utmagring eller angrep fra rovdyr. Denne virkelighetsbeskrivelsen kom artikkelforfatteren med i en interpellasjon til daværende landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen i Stortinget allerede 30. november 2000. Hanssen svarte den gang blant annet (om forutgående forsøk på tiltak): «Resultatet ser vi nå - et reintall i fullstendig ubalanse med beitegrunnlaget, helt uakseptable reintap, en produktivitet som nærmer seg null, og en økonomi som er katastrofal for mange av de familiene som har basert sitt utkomme på reindriften.»

Det er mer forstemmende enn tankevekkende at både spørsmål og svar fra Stortinget i år 2000 kan gjengis ord for ord fjorten år seinere, uten å ha tapt noe av sin aktualitet. Det er paradoksalt at mens utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget skapte et miljøengasjement som var uten sidestykke i norsk historie, virker de miljømessige konsekvensene av nedbeitingen av Finnmarksvidda å bli møtt med skuldertrekk fra miljøorganisasjonene og den politiske venstresiden, som tradisjonelt burde være de første til å ta tak i problemene.

Hva kan grunnen være til dette, som i sin konsekvens medfører at trykket for å få til endring forsvinner, og at miljøødeleggelsene og dyretragedien fortsetter? En åpenbar, overordnet grunn, er den etniske dimensjonen som er knyttet til reindriften. Man må være same for å drive med rein. Dermed oppfattes tiltak for å redusere reintallet som et angrep på den samiske kulturen. I et slikt perspektiv overskygger urfolksdimensjonen både alminnelige måltall for fornuftig husdyrhold og ivaretakelsen av naturressursene. Dette har fått utviklet seg til en tragedie som rammer hele befolkningen i Finnmark, fordi utmarksressursene i fylket, der reinen beiter, utgjør 96 prosent av grunnen i fylket, og er den samme grunnen som brukes til jakt, fiske og friluftsliv for alle som enten bor eller ferdes i fylket.

Jeg har vært i Brasil, langs Amazonas, og besøkt indianere der. De trues som urfolk av den internasjonale storindustriens brutale nedhogging av regnskogen for bruk til kommersielt salg av tømmer, eller for frigjøring av arealer til industribasert landbruk. I Finnmark er paradoksalt nok problemstillingen i det vesentlige den motsatte. Urfolksbeskyttelsen tamreindriften er gitt i fylket, både i grunnloven og gjennom Norges ratifikasjon av IlO-konvensjon nummer 169 om urfolk, har ikke medført at naturgrunnlaget beskyttes mot inngrep, men at reindriften har fått en tilnærmet monopolsituasjon for å drive med naturinngrep, som gjør at reindriftsutøverne for lengst har saget av greinen de skulle sitte på.

Grunnen til at noen i det hele tatt kan fortsette med reindrift i Vest-Finnmark (der overbeiteproblematikken er langt mer utbredt enn i øst), er at den samme staten som klør seg i hodet på jakt etter virkemidler, gir økonomisk støtte til at dyretragedien kan videreføres, og overbeitet fortsette. Siden det er lenge siden noen kunne leve av reindrift som ren næringsvei uten tilskudd, bør det aller første virkemiddelet Stortinget tar i bruk, være å fjerne støtteordninger til den delen av driften som ikke ønskes videreført.

I et moderne samfunn der det ved produksjon av matvarer stilles økte kvalitetskrav til hvordan produksjonen skjer, framstår reindriften i Finnmark som fullstendig antikvert, med et råstoff som er så utmagret og med så dårlig kvalitet, at kjøttet ikke tas inn for salg. Som et konkret eksempel på det, måtte jeg selv kjøpe reinkjøtt og margbein fra Nord-Trøndelag i spesialforretningen Fenaknoken i Stortingsgata, og ta med meg hjem til Alta, for å kunne ha reinkjøtt på menyen. Parallelt med at det befant seg over 100.000 reinsdyr på beite i nærområdene til kommunen, fantes det ikke reinsdyrkjøtt å få kjøpt i butikkene i Alta. Inntektene knyttet til disse dyrene lå altså ikke i at kjøttet skulle selges, men at det fantes støtte- og erstatningsordninger i ethvert ledd fra dyret ble født til det gikk tapt.

Det er bra at debatten om reindrift i Finnmark på ny er satt på dagsorden, blant annet gjennom Dagbladets artikler. Tiden for bortforklaringer bør være forbi. Når vi på ny får høre at årsaken bare skyldes noen få av reindriftsutøverne, og at resten føler seg stigmatisert, er det grunn til å minne om at det er summen av rein som skaper problemene, fordi det samlede antallet er for høyt. Da kan ingen reindriftsutøvere unntas fra ansvaret for å få dette tallet ned.