ANMELDELSE: Ja, så liker ungdom action. Men må vi ri toppen av bølgene så sjøsprøyten står hele tida? Spørsmålet er litt urettferdig, for fantasybøker sparer sjelden på effektene.

Men jeg tror det går an å skrive spennende fortellinger, og samtidig dykke litt under overflaten hos personene.

To helt nye, norske fantasyserier har kommet den siste måneden, og den ene lykkes - litt - bedre enn den andre.

Likhetene mellom Mari Moen Holsves «Halvgudene» og Bente René Linmos «Vidina» er mange. Omslagene, personene, plottene, ja, til og med forfatterne ligner. Så følger de i stor grad oppskriften for fantasybøker.

«Halvgudene» handler om trillingsøsknene Dina, Balder og Thea, som plutselig utvikler magiske egenskaper. De får vite at moren deres var gud i det parallelle universet Tiladnen, som Holsve har skrevet om i to tidligere bøker. Tiladnen er et ambisiøst univers med en omfattende fauna, geografi og mytologi. Og med unntak av enkelte kjappe løsninger, henger det godt i hop.

Blir pappfigur Den kjappe fortellerstilen er mer problematisk. Vi raser gjennom fortellingen og rekker sjelden å trekke egne konklusjoner. Det gjentas til det kjedsommelige at Thea er villstyringen, Balder den skoleflinke og Dina den ansvarsbevisste. Resultatet er at flere av personene blir flatere enn de ellers ville vært. Særlig Thea kunne blitt en spennende og annerledes fantasyheltinne, men reduseres litt for ofte til en dum pappfigur.