På flukt i en fremmed by

«?71» skaper stram spenning gjennom et blodig døgn i Nord-Irland.

FILM: Det føles som en drøm eller et dataspill når den engelske soldaten Hook (Jack O?Connell) flykter gjennom smugene i Belfast, en by han ikke kjenner. I hælene har han en fiende som vil drepe ham, av grunner han ikke forstår.

Stram og tett
Det er 1971 i Nord-Irland, året før det enda blodigere 1972. Hook er skadet, kommet bort fra troppen og blitt fritt vilt. Som enkeltperson, som den foreldreløse storebroren som besøkte lillebroren på barnehjem før avreisen og lovte å komme tilbake, er Hook uinteressant for dem han møter.

Som en del av den britiske hæren er han en representant for overmakten, og for de ofte brutale husransakelsene britene gjennomfører i klappjakten på IRA-medlemmer. Den stramme, tette og ujålete thrilleren «?71» følger Hook gjennom døgnet han forsøker å holde seg i live og komme tilbake til forlegningen.

Hook slynges inn i maktspillet mellom to faksjoner av opprørske katolikker, irske protestanter, og utenforstående briter. Britene har våpen, men mangler forståelse for det de griper inn i, og blir utnyttet og manipulert av begge sider.

Det nærgående, håndholdte kameraet og det snikende soundtracket skaper en følelse av paranoia og desorientering. Hook vet ikke hva som skjer rundt neste sving. Han trenger hjelp, men vet ikke om de han støter på vil overgi ham til forfølgerne eller vise ham veien hjem.

Suges inn
Fransk-britiske Yann Demange styrer spillefilmdebuten med en oppsiktsvekkende stødig og selvsikker hånd. Han er ikke så opptatt av selve konflikten som i hva den får frem i folk.

Raskt og effektivt viser han både hvordan de som prøver å holde seg utenfor det hele, kan havne i en situasjon der de suges inn i malstrømmen; hvordan barn indoktrineres, og hvordan de mest militante kan finte ut de moderate i en konflikt og dermed gjøre knuten enda strammere.

Når Hook knytter seg til en bråkjekk katolsk gutt (Corey McKinley) er det unødvendig å artikulere at han ser en irsk versjon av lillebroren - og at denne versjonen lever farlig.

Både den sterke McConnell og resten av ensemblet leverer spill som både er troverdig angstfylt og fint underspilt, i en film som uten store fakter skaper en oppslukende spenning.