DRIKK OG SANG: Det er ikke ulovlig å være alkoholiker. Skal vi la folk gå til grunne?  Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
DRIKK OG SANG: Det er ikke ulovlig å være alkoholiker. Skal vi la folk gå til grunne? Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

På kjøret i smilets rike

Fri til å gå dukken når du drar til Syden?

Kommentar

Denne uka publiserte magasinet «Rus og Samfunn» et intervju med diakonen for sjømannskirken i Thailand. Bare i februar har kirken hjulpet 64 nordmenn som er strandet i det populære ferielandet. De er både fastboende og tilreisende, mange er gjengangere, og de fleste har problemer med rus eller psykiske vansker, eller en kombinasjon.

- De fleste kommer hit med returbillett, sier diakon Hans Konrad Nyvoll. Men, så havner de på kjøret og billetten går ut. Deretter går reiseforsikringen ut - hvis de har en. For gjengangerne blir muligheten for at familien vil eller kan hjelpe, brukt opp. Ambassaden kan oftest ikke hjelpe dem, for de tilfredsstiller ikke kravene for å få nødlidenhetslån.

Her er det mange historier på en gang. Felles for mange av disse personene er at de ofte er litt eldre og har en lang rushistorie bak seg. Solferier er forlokkende. Ikke bare er det et sted, men en idé om noe utenfor vår ekte verden, et sted der regler ikke er helt de samme og der man kan glemme verden litt. Det er ikke rart at sol, billig mat og drikke, og eksotiske omgivelser, lokker vekk fra en litt mer strevsom hverdag enn de aller fleste har.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er at du gjerne ikke bare drar vekk fra din vanlige tilværelse, du drar med deg deg selv også. Og, når problemet egentlig er det du drar med deg, ikke det du drar fra, så hjelper det ikke. Det kan til og med hende at livet du drar fra har en slags stabiliserende effekt, med nettverk og behandlere og familie. Til tross for gråvær.

Noen tiltak finnes for dem som strander. Psykiatriske pasienter blir flydd hjem, men bare om de har en historie i psykiatrien. Folk med rusindusert psykose vil gjerne politiet i ferielandet ikke ta hand om. Og ,hvor mange vil egentlig «bli tatt hånd om»?

Norske innbyggere har i via sjømannskirkene på et vis velferdsstaten med seg i sekken. I langt større grad enn innbyggere i andre land kan regne med: Da jeg bodde i Storbritannia gikk det reklamer på TV om alle de tingene ambassaden ikke kunne hjelpe til med, det var tydelig at du var på egen hånd om du dro ut. Sjømannskirken i Spania følger barn hjem til Norge og de har også egen familieveiviser. Kirken i Thailand har tatt seg av folk strandet der uten pass og penger.

Men, det er de som stadig reiser tilbake til sol og sand, til tross for at de ender på kjøret hver gang. Hva kan egentlig gjøres? Det å utvide tilgangen til nødlidenhetslån for dem som har drukket opp billetten hjem ville antagelig føre til en spekulasjon i det, og kanskje vil stadig fler ende opp i den vanskelige situasjonen.

Lånene blir sjelden tilbakebetalt. Et annet alternativ er å nekte folk pass (noe som vil kreve en lovendring) eller holde folk tilbake ved tvang. Da beveger vi oss inn i et etisk minefelt vi har gode historiske årsaker til å være forsiktige med, for å si det mildt.

Det endelige spørsmålet er egentlig dette: Når er det dine valg bør regnes som dine? Å være alkoholiker er ikke ulovlig eller noe som gjør deg utilregnelig.

Hvor langt skal stat og familie strekke seg for å kompensere for konsekvensene av voksne folks livsstil utenfor statens grenser? Skal du ha lov til å gå til grunne i smilets rike?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook