BETLEHEM: Carlo Crivellis «Hyrdenes tilbedelse» (1490). Eselet står sentralt i bildet.
BETLEHEM: Carlo Crivellis «Hyrdenes tilbedelse» (1490). Eselet står sentralt i bildet.Vis mer

På plass der det skjer

Eselets rolle i kulturhistorien er sterkt undervurdert.

Kommentar

Det står vel ikke direkte nevnt i juleevangeliet, men på avbildninger av historien om Josef og Marias ferd fra Nazareth til Betlehem er det liten tvil: Josef leier eselet som bærer den gravide Maria. Det ufødte barnet ankommer på et esel. Paret overnatter i en stall, og igjen er et esel tett innpå begivenhetene. I tillegg til en okse, tre hellige konger som kom ridende på kameler, hyrder som bar med seg lamunger, samt flere engler, finner vi et esel.

Rundt 30 år seinere dukker dette dyret nok en gang opp i evangeliet. Jesus rir inn i Jerusalem på et esel den skjebnesvangre påsken i Jerusalem. Jutta Person, som har skrevet «Esel», en vakker, liten bok som nettopp er utgitt på norsk, skriver at bildet av Jesus ankomst til Jerusalem «minner oss på et av de mest spektakulære rittene de siste to tusen åra; kanskje til og med det mest kjente, omkalfatrende ... kort sagt det mest forvirrende og innflytelsesrike rittet gjennom tidene».

Eselboka kommer ut i en serie små, gjennomillustrerte, essayistiske skrifter om dyr, fugler, fisker og planter, redigert av den tyske forfatteren Judith Schalansky. I fjor kom den første på norsk, «Kråker». Både «Kråker» og «Esel» handler om dyr med et miskjent rykte, skrevet av forfattere som gir dem en velfortjent oppreisning. Eselet blir belyst fra mange synsvinkler. Forfatteren tar et oppgjør med myten om at eselet først og fremst er preget av dovenskap, kåthet, ubesluttsomhet og stahet.

Person hevder at «verken Bibelen eller den kristne tradisjonen» ville «klart seg uten eselet». Hun går igjennom kulturhistorien og finner at eselet på den ene siden står for «passiv motstand, dorskhet og stahet», på den andre for «tålmodighet, godmodighet og forakt for pisken». Eselet er beskrevet både i vitenskapelige og skjønnlitterære skrifter som bidrar til å belyse dyrets personlighet, fra den syriske dikteren Lukian via William Shakespeare til rockhelten Nick Cave.

Kulturredaktør Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land utga i 2003 et lite påaktet pionerverk kalt «Eselhistorier - Bakspark fra verdenslitteraturen». En fyldig antologi med eselhistorier, fra eventyr og fabler til Cervantes’ «Don Quijote», Dostojevksijs «Idioten», Jiminez’ «Snefell og jeg», Collodis «Pinocchio» og Torbjørn Egners «Folk og røvere i Kardemomme By».

Og selvsagt Ole Brumm. Hva ville Milnes klassiker vært uten Tussi? Vi istemmer Jutta Persons konklusjon: «Dets dumhet har vist seg som klokskap. Dets egenrådighet er snedig eleganse. Som saktmodig konge er det uslåelig. Det omvurderer alle verdier uten å gjøre så mye utav det. Kanskje er det derfor man kan lese så mye ut av eselørenes bevegelige V, framfor alt: V for Victory.»