På ruglete is

De tre barna i «Operasjon Arktis» har arvet litt fra Fridtjof Nansen og litt fra Robinson Crusoe.

FILM: Fuglene vet hvor mange fantasifulle barneleker som begynner med at noen små prøver å forestille seg hvordan det ville være å måtte bygge opp et liv av ingenting, utenfor barndomshjemmets sareptakrukke, og selv å kunne herske over denne lille fliken av verden.

Der ligger kimen til mange eventyrlige fortellinger om å være strandet i skogen eller på en øde øy, og møte ukjente farer og muligheter.

Gammel roman
«Operasjon Arktis» er et møte med god kjemi og hyggelige utvekslinger, mellom den klassiske øde øy-historien og den norske polartradisjonen; en oppdatering og lett feminisering av Leif Hamres roman fra 1978.

Hamres hovedperson Torgeir har blitt til Julia (Kaisa Gurine Antonsen), en tenåring som er vàr for andres blikk og meninger.

Hun må finne en ny autoritet i seg selv når hun og de langt mer selvsikre småsøsknene (Ida Leonora og Leonard Valestrand Eike), i et forsøk på å snike seg vekk fra skolegården i Bodø og dra til faren i Stavanger, havner ombord i et helikopter som bringer dem til en snødekket øy ved Svalbard.

Mens foreldrene fortviler og leter, må søsknene overleve i en vakker, men ugjestmild natur, flykte fra isbjørner, og forsøke å få kontakt med den fjerne sivilisasjonen.

Nøktern livsfare
Det er med andre ord nok av dramatikk, men selv de gjentatte møtene med fare for liv og helbred har en viss nøkternhet ved seg. Det er snakk om nettopp slike utfordringer som små urbanister ville stå overfor i villmarken: Orkaner, matmangel, utrygg is og sultne isbjørner, for ikke å snakke om den generelle grettenheten som alle realitymakere vet oppstår når mennesker må være sammen over tid på svært begrenset plass.

De unge skuespillerne er sjarmerende og de mange, store og dyre helikopterbildene av fra isødet, er stemningsskapende i skimrende blåhvitt.

Slarkete klipp
Men det er ikke bare i barnas støvete radiosender det skurrer.

«Operasjon Arktis» får stadig små skrammer av et uvørent regiarbeid. Klassiske filmscener lages ved å filme det som skjer fra to kanter, der kamera «speiler» seg selv på samme side av en akse som kan trekkes gjennom aktørene i scenen, før bildene fra tagningene klippes vekselvis sammen.

Men flere steder i «Operasjon Arktis» er det som om det ikke er helt kontinuitet mellom det som skjer i den ene tagningen og den andre, den som klippes inn: Det er noe urytmisk i overgangen mellom slag av isbjørnlabb og fallende Kristofer Hivju; mellom den som knuffer og blir knuffet i skolegården.

De panoramiske lite-menneske-i-stor-natur-bildene er tallrike og tar opp tid som i større grad burde vært brukt på å tydeliggjøre hva som skjer og hvorfor: Hva Julia egentlig oppdager i dagboken i den lille hytta der hun og søsknene søker ly; hva barna egentlig prøver å gjøre med radiosenderen. Scenene kunne gjerne vært færre, men mer innholdsmettede.

Til gjengjeld overbeviser den vekslende dynamikken innad i den lille flokken: Mellom de små som går fra å anta at den største skal ordne alt, til å ta ansvar selv og prøve å gjøre bot for egne feil, og den store som først er rådvill, og gradvis blir modigere og sterkere.

De lærer seg å gå stadig stødigere, på den ruglete isen som er «Operasjon Arktis».