Du leser nå Dagbladet Pluss

På sporet av det tapte maleri

Henie Onstad Kunstsenter går i seg selv i utforskningen av samlingens eierhistorikk.

STRAM TONE: «På sporet av Matisse»-ttstillingen er et eksempel på en institusjonskritikk, eller skal vi si selvkritikk, som bare sjelden kommer tydelig og begripelig til overflaten i norske sammenhenger. Den har en stram tone av politikk og konflikt, men er samtidig mildnet av noe mer poetisk og kunstnært, skriver vår anmelder. Bildet viser Henri Matisse i sin villa Le Reve a Vence i 1948. Foto: Michel Sima/Rue des Vis mer

16. september 2015 kl. 4.00

Arve Rød

Resultatet er en institusjonskritikk som er sjeldent tydelig og begripelig.

Hva er et kunstverks verdi? Hva betyr tidligere eierskap for verdisettingen? Hvor kommer inspirasjon fra? Hvilken betydning har kunstverk for kultur og identitet - og hvilken betydning kan det ha for nedbrytningen av det samme?

Dette og mer til er spørsmålene som stilles, og forsøkes besvart, i utstillingen «På sporet av Matisse» på Henie Onstad Kunstsenter. Den er resultatet av et treårig forskningsprosjekt ved senteret som har både kunsthistoriske, samtidspolitiske og juridiske implikasjoner.

Matisse-regnskapet

Det hele startet med en enkel telefonsamtale og et brev, som skulle gi sjokkbølger gjennom både staben ved senteret, dets venneforening og langt ut i den norske kunstverdenen. Henie Onstad Kunstsenter var nemlig en gang den stolte eier av tre malerier av den franske kunstneren Henri Matisse (1869-1954), et av den europeiske modernismens største navn.