HISTORIEN OM KAIZERS? «Studio 1»-premieren med Kaizers Orchestra ga ingen ny nærhet eller forståelse av dette populære norske rockfenomenet. Foto: Jørn Veberg, NRK
HISTORIEN OM KAIZERS? «Studio 1»-premieren med Kaizers Orchestra ga ingen ny nærhet eller forståelse av dette populære norske rockfenomenet. Foto: Jørn Veberg, NRKVis mer

På utsiden av musikken

At det er kjedelig, ikke-journalistisk promo-TV er faktisk ikke det største problemet for NRKs nye musikksatsing «Studio 1».

Sist fredag, rundt Dagsrevy-tid, slumpet jeg innom den times lange dokumentaren om tilblivelsen av Tom Petty & The Heartbreakers' klassiske album «Damn The Torpedoes» på NRK 2. Den har jeg sett noen ganger før, og jeg kommer sikkert til å se den igjen.

Dokumentaren om Pettys 1979-mesterverk har virkelig ingenting banebrytende ved seg. Med enkle, velkjente og velbrukte fortellergrep, ikke minst den klassiske settingen der produsent og et par musikere sitter og drar i spaker på miksepulten mens de mimrer og forteller anekdoter, plukker den fra hverandre albumet og bygger det opp igjen mens vi ser på. Slik får vi lære hvordan Mike Campbell fant inspirasjon hos Chuck Berry for å få til en fyldigere gitarlyd på soloen i «Even The Losers». Hvordan Tom Petty bevisst «danset» seg gjennom vokalen på «Don't Do Me Like That», en låt han hadde prøvd å få til å svinge ved gjentatte anledninger tidligere, uten hell. Eller hvordan Benmont Tenchs elegante pianopartier fra «Here Comes My Girl», isolert fra resten av miksen, synliggjør hvordan Tench bidrar til å gi låten dens endelige klassikerkarakter.

Det er helt opplagt at denne dramaturgien og tilnærmingen til musikkdokumentarformatet får sine karismatiske kvaliteter gjennom at vi som seere føler at vi blir ført nærmere selve musikken - i de beste stunder helt på innsiden av musikken. Det er stedet der nerdene og de uopplyste eller uinnvidde kan ha felles åpenbaringer om kraften og storheten i musikken eller musikerne som er under lupen. Det kan være minst like gripende som en god «Tore på sporet»-gjenforening.

Dette er også kvalitetene som gjerne kjennetegner de beste musikkbiografiene, de beste scene/sjanger-dokumentarbøkene og musikkjournalistikk i sin alminnelighet.

Hvem som skal gi oss denne nærheten er et spørsmål som også aktualiseres av nye tendenser i musikk- og medieforbruk i bred forstand. Vekselvirkningene mellom streaming og spillelisteorientert musikkforbruk og hvordan for eksempel dagspressen, med sine fallende papiropplag og digitale betalingsutfordringer, skal skrive om musikk for å speile dette, vil uvergelig, før eller siden, påvirke den meningsbærende journalistikken.

Dernest er det spørsmål om hva slags type nærhet: vil de personlige intervjuene med Ole Paus som prydet Dagbladet og VGs forsider sist helg føre oss nærmere musikken hans? Svaret er i beste fall tja: Akkurat nå er Ole Paus en «Hver gang vi møtes»-stjerne mer enn skaperen av noen av de flotteste, styggvakreste platene i norsk rockhistorie. Den massive oppmerksomheten skal ideelt sett sende horder av folk i retning hans klassiske katalog. Men kanskje hordene like gjerne velger seg Kurt Nilsens versjon av «Nå kommer jeg og tar deg» i stedet for å nyte den frådende originalversjonen med Pussycats som backingband.

Det er i denne konteksten at NRKs nye musikksatsing «Studio 1» mest av alt går på en smell.

Det er ikke mangelen på kritisk musikkjournalistikk isolert sett eller den fantasiløse live-i-studio-settingen som er det fremste problemet. Etter å ha bivånet de sympatisk eplekjekke slamrerockveteranene i Kaizers Orchestra spille noen låter og snakke litt, med innklipp av ivrige fans, er tomhetsfølelsen til å ta og føle på. Vi er ikke i nærheten av nærhet, selv om vi liksom er invitert inn i intimt, eksklusivt samkvem mellom et band og deres største fans. Men energien kanaliseres ikke gjennom ruta, vi får ikke noen nyere nærhet til verken sangene Kaizers har valgt å spille, eller noen nye innsikter i tilblivelsen av sangene eller deres plass i Kaizers-universet. «Studio 1» er knapt nok noe annet enn en kort spilleliste fra noen kjente artister NRK har valgt ut, og det er heller ingen merverdi å hente på nett eller mobile plattformer, noe som kunne ha tilgitt noe av fantasiløsheten.

Det er mulig «musikk på TV» i Norge, og da kan vi også regne inn den svekkede gjennomslagskraften for artister som gjester Fredrik Skavlan, ikke blir bedre enn «Hver gang vi møtes» og avslutningslåten i «Trygdekontoret».

Det kresne publikum er åpenbart for kravstort til at noen tv-kanal orker å komme dem i møte, og folket vil åpenbart ikke ha musikkjournalistikk i tv-ruta. Selv skulle jeg gjerne sett Janove Ottesen og Geir Zahl sitte i studio med Jørgen Træen og Stian Carstensen og dra i spaker og dissekere riff fra «Ompa til du dør», heller enn den meningsløse halvtimen fra Studio 1 på Marienlyst. Men slik er status: De beste musikkopplevelsene NRK er villig til å gi oss på TV akkurat nå, er innkjøpte dokumentarer om utenlandske klassikere. I reprise.

Foto: Jørn Veberg, NRK.
Foto: Jørn Veberg, NRK. Vis mer