Påtrengende parisisk

«Faubourg 36» foregår i et Paris som bare eksisterer i drømmene til dem som aldri har bodd der.

||| FILM: Musettetrekkspill, ja. Jeg trodde de sprø og smått enerverende trekkspilltonene var forbeholdt pittoreske reportasjer fra Frankrike i Påskenøtter eller Fotball-VM, eller kanskje Tour de France. Nå viser det seg at franskmennene bruker instrumentet selv, og det til gangs, når de vil mane frem det internasjonale publikums mer klisjéfylte lengsler etter alpeluer og oh la la og hvitvin til lunch. I feelgoodramaet «Paris 36» kan man bli helt ør av alt trekkspillet, som akkompagnerer en stilisert, sentimental fortelling fra et Paris som aldri har eksistert noe annet sted enn i drømmene til dem som aldri har bodd der. Dette er en verden av små teatre og cafeer med dagens rett i løkkeskrift på vinduet og Eiffeltårnet konstant kneisende i bakgrunnen, så utstudert i sin slitenhet og dedikert i sin arbeiderklasseromantikk at det er umulig å tro på.

Sentimentalt
Når det lille cabaretteatret Chansonia blir nedlagt, går tre av de tidligere ansatte sammen om å få teatret på bena igjen. De har alle noe å vinne: Smørbrødselgeren Jacky (Kad Merad) vil gjøre lykke som imitator, radikaleren Milou (Clovis Cornillac) vil lage teater for folket, mens scenearbeideren Pigoil (Gérard Jugnot) har måttet overlate sønnen til sin fraskilte kone og må gjøre suksess for å få ham tilbake. Slipp oppi en ung, begavet sangerinne som dukker opp ut av ingenting og en fascistisk lokal mafioso og rør godt rundt, og voilà, du har et sentimentalt melodrama av den gamle og gammelmodige skolen, som ender i det obligatoriske store sangnummeret på slutten.

Aspartam
Det tjener skuespillerne til ære at man blir oppriktig glad i hovedpersonene, og at det føles ordentlig godt når den ulykkelige Pigoil omsider gjenforenes med sønnen. Filmen er nydelig fotografert i et vell av brun- og gråtoner av amerikanske Tom Stern. Men altfor ofte føles hjertevarmen påtatt og stevnemøtene oppstilt, og søtsmaken har en bismak av aspartam. Det er som i så mange andre situasjoner i livet: Når noen prøver altfor hardt å sjarmere deg, blir du sjelden sjarmert. Da oppsøker du heller noen som kan pirre og utfordre deg litt, i stedet for å bekrefte følelsene og fantasiene de tar det for gitt at du har.

«Paris 36»

3 1 6
Regi:

Christophe Barratier

Orginaltittel:

«Faubourg 36»

Se alle anmeldelser