Paris 1968 og 2006

FRANKRIKE: Den siste tidas demonstrasjoner er mer - ikke mindre - politiserte og ideologiske enn i 1968.

Frankrike står midt oppe i et generaloppgjør som vil sette retningen for arbeidslivet i hele Europa. Derfor er det frustrerende å observere hvordan dekningen i norske media nok en gang filtreres gjennom «virkeligheten» som skapes i anglo-amerikanske mediakonsern. Etter den store massedemonstrasjonen forrige tirsdag var fokuset forvirrede fremstillinger av arbeidsløse med innvandrerbakgrunn fra forstedene som angrep demonstranter. Slike forvrengte, dels rasistiske, fremstillinger har tydelig også påvirket de oppsummerende analysene. «1968 var så mye mer politisert. Og opptøyene var mer omfattende og hadde bredere støtte i fagbevegelsen», skrev Einar Hagvaag den 30. mars i Dagbladet.Sammenligningen med 1968 er relevant. Men er det noe som skiller opprøret i dag fra opprøret i 1968 så er det at gruppene som i dag står sammen har mer til felles, ikke mindre - at opprøret i sin karakter er mer politisk, ikke mindre. Først Paris 1968. Jo, det var en gryende radikalisering på universitetene. Men det er lett å overdrive i ettertid. Våren 1968 hadde det ennå ikke vært noen virkelig store Vietnam-demonstrasjoner i Frankrike. Franske aktivister var imponert over britene som nettopp hadde mobilisert 30.000 utenfor den amerikanske ambassaden i London. Okkupasjonen av Sorbonne-universitetet tidlig i mai omfattet i utgangspunktet langt færre enn bevegelse på franske universiteter i dag. Men den symbolske betydningen var stor. Og da De Gaulles autoritære stat slo til med et brutalt politi, var støtten til studentene bred, ikke minst blant arbeiderne som hadde opplevd den samme autoritære siden av det franske statsapparatet. Angrepet på Sorbonne var dråpen. Etter en massedemonstrasjon ble fabrikker over hele Frankrike ble okkupert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN SELV OM etterkrigstidens mest omfattende massestreik ble utløst av en hendelse ved et eliteuniversitet, ble det aldri knyttet sterke bånd mellom arbeidere og studentene. Tvert i mot. Frankrike var som Norge midt oppe i utdanningseksplosjonen. Kulturforskjellene var store. Studentene ble fortsatt oppfattet som barn av eliten. Arbeiderne hadde sine egne krav. Fagbevegelsen ble kontrollert av det franske kommunistpartiet. Et gjennomstalinistisk PCF hadde titusenvis av dedikerte aktivister som kunne kommanderes når det trengtes. Det fikk studentene oppleve allerede på den første store demonstrasjonen. Et effektivt vaktkorps sørget for å holde arbeiderne og studentene fra hverandre. Arbeiderne skulle ikke besudles med de ideene som var i ferd med å bre om seg på universitetene. Studenter som ivrig våget seg ut på arbeidernes streikevakt ble ofte behandlet brutalt. PCF var Moskva-lojalt, men likefullt gjennomparlamentarisk i sin innretning. Så mens studenter - og noen arbeidere - begynte å snakke om revolusjon (flere rike familier i Paris flyktet ut til landsbygda i frykt for det verste), gjorde den PCF-dominerte fagbevegelsen avtale med De Gaulle. Mot løfte om nyvalg ble streiken avblåst. PCF håpet på å utnytte bevegelsen til sin fordel ved valget.

MYE ER annerledes i 2006. Udanningseksplosjonen har gått sin gang. I dag er det bare et lite mindretall av studentene som kan gå rett til toppjobber i den franske statsadministrasjon og næringslivet. De fleste går inn i tidligere middelklasseyrker, i dag med et klart proletarisert preg, med samme grad av usikkerhet og pressede arbeidsbetingelser som preger arbeidslivet for øvrig. Mange går rett ut i ufaglærte jobber. I motsetning til 1968 må samtlige forholde seg til en konstant frykt for arbeidsløshet. Villepin begrunner loven med globaliseringen. Men den samme globaliseringen har sakte men sikkert skapt grunnlag for nye folkelige flertallsallianser. En nyliberalistisk lov som ensidig tar parti for arbeidsgiverne, har klart å forene fagorganiserte arbeidere, studenter og arbeidsløse.

OG SOM OM ikke kampen om Villepins lov ikke er politisert og ideologisk. Litt ydmykhet må 68-generasjonen ha for de politiske bevegelsene i vår tid. Budskapet fra mange av studentene som omsider slapp gjennom kommunistpartiets jerngrep og kom arbeiderne i tale i etterkant av maidagene, var at det var Maos Kina - ikke Moskva - som representerte svaret på utfordrningene man sto overfor. Jeg vil mene at den ideologiske debatten som pågår i dag er langt mer opplyst og ideologisk relevant. Man kan ikke forstå det som skjer i Frankrike i dag uten streikene i 1995, dannelsen av ATTAC, fremveksten av den store anti-kapitalistiske, globaliseringskritiske bevegelsen - bevegelsen som ledet til det franske nei i avstemningen om EUs nye grunnlov. Bevegelsen har siden 2001 årlig gjennomført gigantiske internasjonale samlinger hvor titusener, på det meste opp mot 100.000 delegater og aktiviser, i dagevis har diskutert, analysert og forsøkt å komme frem til effektive strategier i kampen mot nyliberalisme. Franske intellektuelle, fagorganiserte og studenter har alltid spilt en sentral rolle ved slike samlinger. Det var den samme bevegelsen som sto bak det som skulle bli verdenshistoriens største demonstrasjon den 15. februar 2003, mot krig i Irak. Vi ser fremdeles sporene etter den dagen i europeernes bevissthet - og i den globale politiske virkelighet. Hagvaag viser til 68ere som har merket seg at studentene i Paris sier kjære kollegaer, ikke kammerater og uttaler: «Våkn opp til en ny tid». Ja, våkn opp til en ny og mer politisert verden.

SÅ TIL UNGDOMMENE med innvandrerbakgrunn fra forstedene. Det er ikke unaturlig at konfrontasjonene fra november gjenoppstår i den situasjonen som råder nå. Men i mylderet av små og store aksjoner har også hvite franske ungdommer og studenter endt opp i ulike former for konfrontasjoner med politiet. Det dreier seg om et mindretall. Og glem ikke at studentene som gruppe er like sammensatt som det øvrige franske samfunnet. Internasjonale media fornekter seg imidlertid ikke. Vi kjenner det igjen fra New Orleans. Svarte som tok for seg i butikkene «plyndret». Hvite som gjorde det samme skaffet seg mat og drikke. Dessverre legger Dagbladets Hagvaag seg på samme nivå når han skriver om bander som slåss mot politiet, mens «de» raner mobiltelefoner fra demonstrantene. Med «de» mener Hagvaag tydelig fargede ungdommer fra forstedene. Det ble ganske sikkert stjålet mobiltelefoner i Paris. Like sikkert som det ble rappet lommebøker i arbeiderbevegelsens mønstringer i Norge på 20- og 30-tallet. Men «bander», som et organisatorisk uttrykk for fattige fargede som ser demonstrantene som hovedfiende og potensielle ofre? Absurd.Det spesielle med massemønstringen i Paris var at for første gang gikk fagorganiserte, studenter og folk med innvandrerbakgrunn fra forstedene sammen i en og samme demonstrasjon, i milliontalls - og fredelig. Tre bevegelser smeltet sammen til én - en livsfarlig allianse for de franske elitene. Det vetChirac og Villepin. De kjemper for sine politiske liv. Men like mye står på spill for bevegelsene. Tør de franske fagforeningslederne, som i 1968, å trappe opp til en altomfattende generalstreik hvis det er nødvendig?