Sørgende i Paris etter terroren. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Sørgende i Paris etter terroren. Foto: Frank Karlsen / DagbladetVis mer

Paris er herja, ikke drukna

Byvåpenet er parisernes samlingsmerke etter massemordet. Klarer Frankrike å holde «blodet kaldt»?

Kommentar

PARIS (Dagbladet):

Det er unntakstilstand i Frankrike, men man merker det ikke så mye i gatene. I den lave, men varmende vintersola går folk med nybakt pariserloff under armen og ei flaske vin i hånda på vei til søndagsmiddagen. Man ser bare uvanlig mange journalister vandrende her og der i området rundt Place de la République, og midt på dette torget har folk lagt ned blomster, lys og minneord over de døde. Men det er ikke helt den samme atmosfæren som etter angrepet mot Charlie Hebdo og Hyper Cacher i januar.

I januar samlet folk seg i Paris og andre byer til store minnemarsjer, og president François Hollande gikk i spissen fulgt av 44 stats- og regjeringssjefer i Paris. Nå er det unntakstilstand med forbud mot store folkesamlinger på offentlig sted. Og det nasjonale samholdet som preget dagene i januar, slår politiske sprekker. På høyresida har opposisjonslederen, tidligere president Nicolas Sarkozy, og lederen for Nasjonal Front (FN), Marine Le Pen, tatt massemordet fredag kveld som utgangspunkt for å drive valgkamp foran presidentvalget i 2017. De angriper hverandre og president Hollande. Det er «haukene» som forsøker å føre dansen.

Men på det store torget République rår samholdet. På lørdag hadde noen kunstnere laget et enormt banner, 2,5 meter høyt og 12 meter langt hvor det sto: «Fluctuat nec mergitur». Det er det latinske valgspråket til byen Paris fra 1358, som står under byvåpenet under en båt med seil på et bølgende hav. Det kan oversettes til noe sånt som «herjet av bølgene, men ikke druknet». Nå har dette blitt slagordet for motstandskampen mot dødbringende islamister.

Tegneserieskaperen Joann Sfar sendte ut på sosiale media et tegnet byvåpen med sin egen oversettelse: «Det betyr drit i døden», eller kanskje «Det betyr døden kan dra til helvete». Dette er den sekulære motstanden mot forkvaklede religiøse, i beste ånd fra Charlie Hebdo, som er en del røttene til den sterkt sekulære Republikken.

Frankrike er herjet, men står imot. Spørsmålet er hvordan. Det er ikke lett å verge seg mot blind vold mot helt tilfeldige mennesker hvor som helst, utført av mennesker som er rede til å ofre livet for å få drept flest mulig andre.

President Holland oppfordret folket til å holde «blodet kalt». Mot vanvidd må man bruke vettet. Frykt, enn si panikk, er ingen god politisk rettesnor. Men Frankrike er angrepet på et vanskelig tidspunkt fordi det er valg til landsdelene, som nettopp er delt i en reform, i desember. Valget regnes som «generalprøve» før presidentvalget i 2017.

Le Pen og ytre høyre krever stengte grenser, ut av EU og stans i all innvandring. Sarkozy, på indre høyre, slåss med sine utfordrere blant partifellene. Av Hollande krever han «preventiv fengsling» av mistenkte «hellige krigere» og omlegginger av utenrikspolitikken. Frankrike er med i første rekke i krigen mot Den Islamske Staten (IS) og andre væpnede islamister i Afrika, Irak og Syria. Mens islamistiske krigere i Frankrike tidligere lett kunne komme seg til kamp i Syria over den nesten åpne grensa fra Tyrkia, er denne nå nesten stengt, av Tyrkia og de kurdiske styrkene i Nord-Syria. Nå kan de heller gjøre nytte med å føre den «hellige krigen» på europeisk jord.

I det samme har vi en strøm av flyktninger til Europa, som EU sliter med å håndtere og som ytre høyre vil avvise. De er jo på flukt fra nettopp de samme kreftene som dreper uskyldige i Europa. Men flyktninger og ytterliggående islamister sauses sammen i en usammenhengende retorikk til en samlet fare for Europa.

Hollande og hans regjering har skrekkelig vanskelige hensyn å veie opp mot hverandre. Folk må kjenne seg trygge i hverdagen, og miljøer av «hellige krigere» må rulles opp. Men Frankrike har Europas største mindretall av muslimer, som opprinnelig var innvandrere, og store grupper av disse kjenner seg ydmyket og utestengt. Dersom alle disse får følelsen av å være forfulgt gjør man vondt verre. Å kaste dem ut er absurd og umulig. De må også få muligheter som gir dem vilje til å forsvare Republikken. Der har det franske samfunnet feilet stygt.

Den fella som Europa kan gå i er å fjerne deler av de frihetene som de ytterliggående islamistene kjemper mot, som et ledd i kampen mot de autoritære. Intoleranse er intet våpen mot de intolerante, ufrihet kan ikke brukes til å forsvare frihetene. Dette er den fella som middelalderske islam-ideologer legger for å få europeerne til å rive ned sitt eget samfunn.

Frankrike er satt på en vanskelig prøve som krever «kaldt blod» og fast hånd, men framfor alt politisk klokskap.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.