Paris-Lillestrøm

I fjor ble franske Stephanie Dumont (30) kåret til årets art director av norsk reklamebransje. Det kan hun på mange måter takke skøyteløperen Geir Karlstad for.

Calgary, høsten 1987. Det var verdenscup på skøyter og oppkjøring til OL. Stephanie Dumont var bare 18 år, men allerede fast på det franske landslaget. Norge stilte med folk som Bjørn Nyland, Rolf Falk-Larssen og Geir Karlstad i troppen. Karlstad var vårt største gullhåp, han var en kløpper på ti tusen, sannsynligvis verdens beste.

- Og så var han høy og lys og så ut som en viking. Jeg visste jo godt hvem Geir var.

Det er gått mer enn 11 år, og Stephanie Dumont sitter på Clodion Art Café i Bygdøy allé. Hun har nettopp bestilt en kopp te.

- VI REISTE RUNDT hele vinteren, på verdenscup og EM og VM og alt det der. Så vi pratet jo med hverandre, Geir og jeg. Men Geir var ikke særlig god i engelsk, og han kunne ikke fransk, så det ble mest snakk om rundetider og stive bein.

- Men?

- Jo, altså, vi hadde gått rundt og smilt til hverandre en stund, og så var det en kveld at jeg hadde så vondt i hodet. Så jeg gikk til de norske og spurte om de hadde hodepinetabletter, og det hadde de. Rolf Falk-Larssen gikk for å hente, og Geir sa: «Ikke gi henne så mange 'a, hun er jo bare et barn.»

- Og så ble dere kjærester?

- Ja, så ble vi kjærester.

NOEN MÅNEDER SEINERE falt Geir Karlstad på den OL-distansen vi var så sikre på at han skulle vinne. Det var en formidabel nedtur for norsk skøytesport da Karlstad reiste seg, dro av hetta og rista på hockeysveisen. Lite visste vi om at han akkurat var blitt kjæreste med en fransk brunette som til og med hadde sagt ja til å bli med hjem til Lillestrøm.

- Jeg hadde lyst til å komme i et proffere miljø for å bli en bedre skøyteløper, så jeg bestemte meg for å flytte til Norge, sier Stephanie Dumont.

Hun bodde i Paris, og flyttet til Lillestrøm. Hun er ikke nødvendigvis så begeistret for stedet i dag, men da syntes hun det var eksotisk.

- Alt var nytt, og det var der Geir bodde. Dessuten er det ikke så stort på Lillestrøm, og sånn sett var det bra å starte der, sier hun.

Hun fortsatte å gå på skøyter etter at hun kom til Norge, men det var tider da hun hadde lyst til å drive med andre ting. Hjemme i Frankrike hadde hun alltid syntes det var spennende å se reklamefilmer på tv, og en dag sa Geir Karlstad: «Jeg synes du er kjempeflink med visuelle ting. En venninne av Kay Stenshjemmet jobber i reklamebransjen, og jeg tror hun vet om en skole som er veldig bra. Kanskje du burde søke der?»

Det var Westerdahls reklameskole i Oslo. Stephanie Dumont søkte og kom inn, og siden har lengdeløpsskøytene ligget på hylla.

I ETTERTID HAR DET vist seg å være et fornuftig valg. Stephanie Dumont fullførte Westerdahls og gjorde umiddelbar suksess i reklamebransjen. I løpet av de seks årene som er gått siden Westerdahls har hun jobbet i BBDO, Leo Burnett og JBR. Nå er hun art director og partner i Bold Reklamebyrå. Hun har hatt VG, Advokatforeningen, Mercedes og Turistforeningen som kunder, men mest kjent er hun nok for «Missekonkurranse»-filmen og reklamekampanjen hun gjorde for Dagbladet i 1997.

Da jobbet Stephanie Dumont i JBR sammen med tekstforfatter Kjetil Try. De fikk Gullblyanten for den jobben.

- Det er fryktelig vanskelig å si hvordan det går i år. I fjor fikk jeg gull for en kampanje for Museet for Samtidskunst, men det er så mange fine ting som blir sendt inn, sier Dumont.

Årets Gullblyant skal kåres i begynnelsen av mars.

- Tror du vanlige folk vet hva dere i reklamebransjen driver med?

- Nei, det er ikke sikkert.

- Og hva driver dere med?

- Mye av tida går med til møter hvor vi diskuterer med kundene hva de vil framstå som og hva de vil formidle. Vi jobber strategisk.

- Det vil si?

- At vi utarbeider en strategi og finner kreative løsninger i forhold til det vi ønsker å formidle. Det handler om kommunikasjon, og sånn sett er norsk reklamebransje veldig bra, for det er rom for kreative løsninger. Det er få klisjeer i norsk reklame. Reklamen stjeler folks tid, og derfor er det viktig å gi noe tilbake, for eksempel underholdning.

- Som dere gjorde i «Missekonkurranse»-filmen for Dagbladet?

- Det var en vellykket reklame nettopp fordi folk syntes den var morsom, og fordi den var intelligent.

Stephanie Dumont lener seg over bordet.

- Jeg tror nemlig at folk liker å bli utfordret, sier hun.

- Det blir omtrent som når Woody Allen kommer med en replikk på kino som er ment å være morsom. Du skjønner ikke replikken, men du skjønner at du burde skjønne den, og derfor synes du den er bra.

< HUN HAR NØTTEBRUNT HÅR og blek hud, Stephanie Dumont ser ut som hun kommer fra Paris. Definitivt ikke fra Lillestrøm.

- Har nordmenn dårlig smak?

- Kanskje. Men jeg synes egentlig det er bra, for det er litt sært. Jeg tror Norge kommer til å bli skikkelig hipt i utlandet fordi det er så «odd».

- Fordi de synes vi er teite, med andre ord?

- Nei, mer fordi Norge virker ekte. Det er fint å ta vare på sin egen identitet, sier Stephanie Dumont.

Forholdet til Geir Karlstad varte omtrent ett olympisk intervall. Det startet i Calgary i 88 og endte i Albertville i 92. Da greide Karlstad til gjengjeld å holde seg på beina i en kilometer og vant OL-gull.

- Han ringte meg fra Albertville, og så ble det full skjæring da han kom tilbake, sier Dumont.

- På den tida du traff ham, hadde han ikke hockeysveis da?

- Jo da, og bart! Men det var ikke sånn i Frankrike som det var her, at det var harry. Så jeg skjønte det ikke før jeg flyttet til Lillestrøm, og så hvor mange som hadde bart og hockeysveis. Da skjønte jeg det, og da fikk jeg det vekk med en gang.

- Det var altså du som fikk Geir Karlstad til å klippe seg og ta barten?

- Ja, sier Stephanie Dumont fornøyd.

- Det var meg.

Før var Stephanie Dumont Frankrikes beste skøyteløper. I dag er hun Norges beste art director.