Parisisk kunsthøst

PARIS (Dagbladet): Paris har alltid kunnet titulere seg som en av billedkunstens metropoler, men maken til utstillingstilbud som Seinen-byen lokker med nå om dagen, er vanskelig å forestille seg.

Det dekker et spenn fra kunsthistoriske høydepunkter i sentrum til mer aktuelle alternativer.

  • Musée d'Orsay markerer sammenhengen mellom modernisme og tradisjon med mønstringen «Manet - Velazquez». Den viser til dels førsteklasses eksempler på den tette dialogen mellom spansk barokkmaleri, Goya og 1800-tallets kunst i Frankrike. Manets maleri ble avgjørende formet av impulsene fra det iberiske grannelandet i sør, men han var ikke den eneste som søkte annen næring enn de akademiske dogmene med fransk fortegn - og omsatte dem til nye kunstneriske kvaliteter i «Tyrefektingen» og «Henrettelsen av keiser Maximilian». Lyriske Corot var våken for Zurbarans strenghet, mens realisten Courbets skala kunne ligge i samme toneleie som mørkstemte Ribera.
  • Årets internasjonale tungvekter på utstillingsfronten, «Matisse - Picasso», klinger også av fransk-spansk samspill. Det er interessant å se hvordan gigantenes møte tar seg ut i Grand Palais' saler, etter den noe mer kontraststerke presentasjonen på premieren i Tate Modern tidligere i år. Monteringsgrepene skifter med et noe endret billedutvalg, men preges også av ulike synsmåter i institusjonene. Museet ved Champs-Élysées byr også på en annen godbit med engelsk kurator, idet selveste Lucian Freud har fått frie hender til å sette sammen en topputstilling av forgjengeren John Constable.
  • En tysk tungvekter, Max Beckmann, er høstens store navn i Pompidou-senteret, og museet plasserer så riktig denne angstens og eksilets maler med slagskyggene fra to verdenskriger over seg under tittelen «En maler i historien». Italiensk-franske Amedeo Modigliani representerer med sitt selvmord den tragiske individuelle skjebne i det ikke bare så muntre Montparnasse-miljøet på 20-tallet, men en vel effektfull presentasjon i Luxembourg-museet får også fram andre sider enn sensualisten.
  • Matthew Barneys filmatiske «Cremaster»-serie overgår det meste av effekter. Hans drevne og dyre miks av nybarokk, seksualisert selviscenesetting med sublime landskapssyner, Hollywood-koreografi og andre USA-myter minner om en uoverkommelig sjuretters meny i Musée d'Art Moderne. I nabolokalet, Palais de Tokyo, nøyer Louise Bourgeois seg med stemmen i en lydinstallasjon og skulpturelle stoler, som eksemplifiserer - overraskende - at «Less is more».