Parisiske flanerier

I en praktbok av en reiseguide til Paris serveres snadder og snacks som pirrer både utferdstrang og kunnskapstørst.

Bort, bort fra ravnekroken. Bort, bort fra fjellandet Norge.

Siden 1800-tallet er det ikke få kunstnere, forfattere og musikere som har rømt «ut», og ut var ofte inn i Paris. De måtte ut for å lære, suge inspirasjon, få ro til å skape eller rett og slett rekreere seg. Og så havnet de inne i «verdens hjerte», som den unge Christian Skredsvig kalte Paris, dengang da byen var kunst- og kulturmetropolen framfor noen. Enkelte ble boende der i årevis, ja, flere tiår. For noen av dem ble Norge ute, fremmed.

Rikholdig

Journalisten Vibeke Knoop Rachline, mangeårig norsk pariser, bygger på en rikholdig memoar- og kulturlitteratur når hun følger i våre store kunstneres fotefar. Hun benytter også intervjuer med nålevende kunstnere, så som Per Spook og Pia Myrvold.

Knoop Rachlines bok er interessant på flere måter. Den skildrer norske kunstnerliv i Paris fra første halvdel av 1800-tallet og fram til i dag. For den siste delen av perioden har forfatteren med sine intervjuer gjort et viktig dokumentasjonsarbeid. I de siste femti åra har jo ikke kunstnerisk erindringslitteratur vært i vinden. Dessuten er det som regel først i moden alder at folk begynner å betrakte seg selv som så historiske at de våger å sette sitt liv mellom to permer. Ved hjelp av sine døde og levende informanter maner Knoop Rachline også fram atskillig fransk og parisisk historie.

Kunstnerliv

Den trenger å tas vare på. Pariserne behandler slett ikke sin kultur- og bygningsarv så pietetsfullt som vi kanskje tror. Biltrafikk og neonstøy forstyrrer også verdens hjerte.

Rundt Triumfbuen, der bilene i dag brøler, trillet det omkring 1900 hestedoninger, og kanskje en nymotens bil. Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie, sistnevnte bodde i Paris i et kvart århundre, likte å spasere nettopp der om morgenen.

Det gjestfrie ekteparet Lie samlet ofte nordmennene i Paris. Nordmenn har det jo med å rotte seg sammen i utlendighet. Fransken sto det ikke alltid så godt til med, og det kunne føles vanskelig å komme inn i de franske miljøene, skjønt det fantes unntak. Ønsket man litt mindre tekkelig samvær med landsmenn enn hos Lie, kunne man oppsøke de norske stamstedene. Men det fantes også særlinger som bevisst unngikk dem, strid og kiv hadde de nok av hjemme.

Anekdotene fra det til tider svært så fuktige kunstnerlivet i Paris er legio. Her er den gamle memoarlitteraturen raus, og noen ganger øser Knoop Rachline litt vel mye av det slaget. Men det er fristende, for anekdotene er morsomme. Dermed ikke sagt at hun ikke er opptatt av å få fram hva møtet med Paris har betydd for norske storheter. Et Paris-opphold kunne virke forløsende, som for Knut Hamsun som skrev store deler av «Pan» nettopp i Paris.

Nøktern

Rekken av skapende kunstnere som figurerer og er portrettert i boka til Knoop Rachline, er lang og deres Paris-erfaringer tilsvarende varierte. Er man frankofil av legning, synes man å kunne overleve under selv de vanskeligste økonomiske forhold. Likevel er det påfallende at Knoop Rachlines framstilling av kunstnerliv den siste mannsalder er mer nøktern enn for tidligere perioder. Antakelig avspeiler det avmystifiseringen av kunstnerrollen fra 1960-årene. Når dagens Paris-kunstnere blir intervjuet, er det først og fremst arbeidet deres som står i sentrum, ikke myten om storbyen der ute. De har lettere for å føle seg hjemme i Paris.

Vibeke Knoop Rachline håndterer et stort biografisk materiale og knytter mennesker, begivenheter og miljøer sammen på en levende og elegant måte. Hun gjør det kanskje ikke så analytisk, men gjennom rikholdige og vakre illustrasjoner samt gjengivelser av dikt og andre tekster. Tekst og bildemateriale er heldig sammenvevet. Det fungerer helt utmerket at bokas kapitler ikke følger et kronologisk skjema, men er tematisert ut fra nordmennenes tilholdssteder rundt om i den kulturstolte storbyen.

Med Knoop Rachline som promenadeleder i Paris er det lett å holde seg orientert. Hvert kapittel innledes med et kart. Det Paris som en gang var, er gjengitt i en mengde svart-hvittfotografier. Den nostalgien som de vekker i dag, vil formodentlig også fargefotografiene fra dagens Paris vekke hos dem av oss som får leve lenge.

Boka kan anbefales varmt, den er verken for stor eller tung til å få plass i en reisebag. En riktig godstolbok er den også. Hvis mersmaken skulle melde seg, gir bokas kildehenvisninger og litteraturliste gode anvisninger. Skulle det innvendes noe mot Knoop Rachlines utvalg, måtte det være at den frankofile Henrik Sørensen er uteglemt. Så er det påpekt.