Parodisk

Men Weezer kunne fortsatt bli dårligere.

CD: Det er ikke særlig originalt å mene at Weezer burde sluttet å gi ut plater for cirka tolv år siden, men så er det også en god del argumenter for dette synspunktet. For å være nøyaktig er det fire, inkludert dette, bandets tredje selvtitulerte album. Det er nesten som om Weezer, vel vitende om at de aldri kommer til å lage en god skive igjen, bevisst gir fingeren til lytteren i håp om å få den litt skuffende, grønne tredjeplata til å høres ut som en glemt klassiker i sammenlikning.

Det begynner uskyldig nok med «Troublemaker», en låt skreddersydd for å minne om at det var enkle, fengende, godfotlåtene som gjorde Weezer berømte for snart femten år siden. Den sitter ikke helt og teksten er på trynet, men det er først på andrespor «The Greatest Man That Ever Lived» - en seks minutter lang, konstant sjangerskiftende katastrofe av (blant annet) svart slang, spoken word, og fislete, ironisk bruk av marsjtromme - at det blir klart hvor dette toget er på vei.

Bortsett fra førstesporet, singelen «Pork And Beans», høres kort fortalt Weezers sjette skive ut som et band som parodierer seg selv, fra de stusslige sporene skrevet og sunget av andre bandmedlemmer enn frontmann Rivers Cuomo, via den flaue partyjammen «Everybody Get Dangerous» til «Heart Songs», en metasang så dårlig at ord blir fattige.

Som bonusspor får vi til slutt en cover av The Bands «The Weight», som en siste, sadistisk liten understreking av hvor gode låtskrivere Weezer overhodet ikke er lenger.