Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Manshaus-saken

Pårørende redusert til statister

Rettssaken mot Philip Manshaus viser at vi har fått en kjøligere og mer teknokratisk rettsstat som ikke forstår sin funksjon: Å skape tillit i befolkningen og løse konflikter på en hensiktsmessig måte.

IKKE RIMELIG: Når retten lukkes og vi henvises til å stole på forsvarer Unni Fries' samvittighet, forventes både presse og forskere altså å oppgi vår rolle som kritiske granskere av rettslig makt. Det er ikke rimelig, skriver innsenderen. Her er Fries og medforsvarer Audun Beckstrøm sammen med drapstiltalte i Asker og Bærum tingrett. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
IKKE RIMELIG: Når retten lukkes og vi henvises til å stole på forsvarer Unni Fries' samvittighet, forventes både presse og forskere altså å oppgi vår rolle som kritiske granskere av rettslig makt. Det er ikke rimelig, skriver innsenderen. Her er Fries og medforsvarer Audun Beckstrøm sammen med drapstiltalte i Asker og Bærum tingrett. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

For noen år siden kom jeg over en artikkel i universitetsavisa Universitas, hvor daværende jussdekan ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, delte en bekymring: «Mange norske jurister er for tro mot systemet. De håndhever ukritisk maktstrukturer i samfunnet og er mer opptatt av å opprettholde systemer enn av å se på hvordan systemet virker på individnivå». Han etterlyste mer etikk i jussutdanningen og mer empatiske jurister.

KRITISK TIL RETTSSAKEN: Forfatter og forsker Anne Bitsch. Foto: Privat
KRITISK TIL RETTSSAKEN: Forfatter og forsker Anne Bitsch. Foto: Privat Vis mer

Som forfatter og forsker har jeg fulgt rettssaken mot den terror- og drapstiltalte Philip Manshaus via videolenke. Måten saken har blitt gjennomført på viser at den tidligere jussdekanens bekymringer må tas på alvor og diskuteres på nytt.

Rettssaken har manglet åpenhet i forhold til presse og forskere, og både vitner og pårørende har blitt redusert til å være statister i en selvtilstrekkelig og teknokratisk rettsprosess. De nærmeste pårørende og de fornærmede har på grunn av smitteverntiltak, ikke fått anledning til å være i retten.

Videostrømmingen har vært skjemt av stadige avbrudd og en mangelfull bilde- og lydkvalitet. Kameravinkelen har vært begrenset til å fokusere på den som har ordet, og som observatør mister man dermed helheten.

Siste uke anmodet forsvarer Unni Fries om at sentrale deler av vitneførselen til Manshaus’ familie skulle gå for lukkede dører av hensyn til privatlivets fred. Hun fikk medhold, dermed fikk verken presse eller forskere innsyn i det faktagrunnlaget Fries baserte sin påstand om frifinnelse på. Når vi henvises til å stole på forsvarsadvokatens «samvittighet» (hennes ord), forventes vi altså å oppgi vår rolle som kritiske granskere av rettslig makt. Det er ikke rimelig.

Observatører fikk heller ikke være kontrollorgan for maktutøvelsen retten utsetter vitner for. Manshaus’ far, for eksempel, virket ukomfortabel under første del av utspørringen. Så ble dørene, og videostrømmen, stengt.

Da dørene åpnet igjen fikk vi se en knekt mann. Med tårer i øynene sa at han bare hadde forsøkt å være et godt forbilde for barna sine. Noen dager seinere trakk faren sitt krav om erstatning. Men sønnens udåd er ikke hans bør å bære.

Spørsmålet er hva som foregikk bak lukkede dører. Ble han under utspørringen møtt med tilstrekkelig forståelse for sin sorg og sin situasjon, slik domstolenes verdigrunnlag slår fast? Det vil ingen av oss noensinne få vite, så lenge retten insisterer på at offentligheten ikke skal ha innsyn.

Mindre inngripende metoder er mulig. Personvernet kan ivaretas ved å ilegge referatforbud om de mest sensitive detaljene ved vitneforklaringene. Dette innvendte også representanter for pressen ettersom media ikke bare dokumenterer, men også fungerer som kontrollorgan. Dessverre fikk de ikke medhold i sin anke.

SE TV: Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept lørdag. Rektor ved skolen hun gikk på, forteller at elevene er i sjokk og sorg etter hendelsen. Reporter: Øystein Andersen. Foto: Christian Roth Christensen. Video: Christian Wehus / Dagbladet Vis mer

Friheten til presse, forfattere og forskere er under press. Som generalsekretær i Redaktørforeningen, Arne Jensen, har uttalt skjer det ikke i form av sensur, men ved at vi nektes fullt innsyn i forvaltningen. Det er alvorlig.

Setningen «livestream currently unavailable» som med jevne mellomrom har blinket på dataskjermene våre, vitner om en domstol som ikke stoler på at vi som representanter for offentligheten, kan opptre etisk og varsomt. Jeg lurer på når og hvorfor den tilliten brast. Det er intet mindre enn en fallitterklæring for rettsstaten at den i disse krisetidene lukker seg på denne måten.

Det er bekymringsfullt siden domstolene ifølge sitt eget idé- og verdigrunnlag skal «møte alle med respekt og vise nødvendig forståelse for den enkeltes bakgrunn og situasjon» og ha «en verdig ytre ramme om sin virksomhet». Domstolene skal også være seg bevisst sin egen maktposisjon og være åpne om «alle sider ved sin virksomhet for å opprettholde tilliten i samfunnet».

Rettens administrator og dommer Annika Lindström kan neppe kritiseres for formelt å ha brutt straffeprosessregler. Hun har selvsikkert gjennomført rettssaken effektivt. Dette betyr imidlertid ikke at vi skal unnlate å ta en diskusjon om form. Det er mulig å være en dyktig byråkrat som gjør det riktige uten å gjøre det rette.

Etter to måneders coronaunntakstilstand snakkes det om en mer effektiv møtekultur og å utnytte potensialet i digitale plattformer. De siste ukene har vist at slike løsninger må droppes når det gjelder rettsstaten. Den må være analog. Fordi det er mennesker det handler om.

Ingen skal reduseres til å bli et bevis i en sak eller en blafrende pixel på en skjerm. Rettsstaten er til for borgerne, ikke omvendt.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!