Parteringen av Halvdan Svarte

Mulighetene for at det ligger et vikingskip i Halvdanshaugen på Stein på Ringerike vekker oppsikt. Sagaberetningene om at Harald Hårfagres far Halvdan Svarte ligger begravet der, gjør at man ekstra årvåkent følger sakens utvikling fra georadarbildene av skipsformede formasjoner i haugen for noen uker siden, til de siste funnene av treverk i boreprøver.

En ekstra spiss på det hele setter de lett makabre opplysningene i sagaene om oppdelingen av Halvdan Svartes lik i flere deler, hvorav bare én del - hodet i én variant, kroppen i en annen - skal ha blitt begravet på Stein.

I Dagbladets kronikk 21. oktober, knytter religionshistorikeren Jørgen Haavardsholm (JH) opplysningene om parteringen, slik de er nedtegnet i begynnelsen av 1200-årene i bl.a. Snorres kongesagaer, til et innbrudd som haugen bærer tydelige spor etter, og til kirken på Stein. JH tenker seg at tradisjonen om oppdelingen av liket stammer fra dette haugbrottet, som han tror er foretatt i kristen tid for å hente ut bein som skulle tjene som relikvier i en lokal dyrkelse av Halvdan Svarte som helgen. Denne dyrkelsen tror han kan ha funnet sted i en forgjenger til kirken på Stein.

Det kan være tid for å besinne seg på de foreliggende kilder, og ikke minst å vurdere hvilken sammenheng de mest sannsynlig skal tolkes i. Det høyst usedvanlige i opphevelsen av en 800-talls hedensk småkonge til kristen helgen to-tre århundrer etter hans død, og de mange udokumenterte forutsetningene som en slik teori bygger på, gjør det nærliggende å søke forklaringer mer i den retning som sagaenes beretning peker. Ganske særlig så fordi vi faktisk har en hel del opplysninger som tyder på at lik kunne bli delt opp i forbindelse med begravelser i hedensk tid

Artikkelen fortsetter under annonsen

I vikingtiden var kremasjon langt vanligere enn ubrent begravelse. Etter et voksent menneske vil det, noe avhengig av brenningsgrad, bli tilbake omkring to kilo brente bein etter kremasjonen. Professor Per Holck har undersøkt alle brente beinrester i Oldsaksamlingens magasin - fra i alt 1082 graver. Gjennomsnittsvekten for beina fra enkeltgraver var 270 gram, altså bare vel 13 prosent av det normale. I de tilfellene der beina er renset ut av bålet før nedsettelse i graven, er det ikke så vanskelig å forstå at ikke alt har kommet med. Men heller ikke der hvor haugen er bygget over selve bålstedet, er det vanlig å finne noe i nærheten av de to kiloene. En del av de manglende beina har sikkert blitt igjen fordi arkeologene ikke har fått med seg hver lille beinflis. Men likevel må det ha vært vanlig å fjerne bein i forbindelse med begravelsen, enten før eller etter brenningen.

Etter brenningen har bein blitt knust. For mens det etter en kremasjon vil bli tilbake relativt store stykker med bein, er det som finnes ved arkeologiske utgravninger nesten utelukkende små stykker under to-tre cm. Ved knusingen kan bein også ha blitt fjernet.

Men vi har også klare indikasjoner på at bein har blitt fjernet før brenningen, med andre ord at den døde har blitt partert. I sju prosent av de brente gravene finner Per Holck kuttmerker på beina. Mange av merkene er av en slik karakter at de må skyldes partering eller fjerning av bløtdelene fra knoklene. Slike merker er vanskelige å oppdage, og partering av den døde må ha vært en god del vanligere enn denne prosenten gir inntrykk av. Merkene er like vanlige hos kvinner som hos menn, og de finnes også i barnegraver.

I noen enkelte tilfeller får vi innblikk i detaljer omkring parteringen. Jeg har nylig arbeidet med materialet fra utgravningene i Raknehaugen i Ullensaker, Nordens største gravhaug. Ved undersøkelsene i 1939- 40 ble det funnet bålrester som inneholdt 35 gram brente bein. Først nylig har humanosteolog Berit Sellevold blant disse fragmentene identifisert menneskeknokler. Det spesielle med menneskeknoklene var at samtlige, hele 21 fragmenter, stammet fra kraniet. Den mulighet foreligger at bare kraniet ble brent. I så fall må det ha blitt skilt fra kroppen før brenningen.

Hva kunne være motivet for en slik praksis? Det er lett å se for seg en del rent praktiske grunner til å partere lik, eller til å skjære bløtdelene av knoklene. Det kan være at vedkommende døde langt borte, og at liket ikke lot seg frakte helt hjem. Frakten kan ha tatt så lang tid at liket ville gått i forråtnelse, og bløtdelene kan derfor ha blitt skåret fra beina. En slik praksis kjenner vi fra middelalderen. Likeledes kan det være at døden inntrådte om vinteren, da det i store deler av landet må ha vært vanskelig å bygge haug på grunn av tele.

Det kan også ha vært mer rituelle årsaker til en slik praksis. Noen glimt inn i slike riter får vi gjennom de tallrike spor etter innbrudd i gravhauger. I en del tilfeller har innbruddet skjedd allerede i hedensk tid. Et av målene for innbruddet, blant annet det som ble foretatt i Oseberghaugen, har vært å hente ut knokler fra graven. Slike innbrudd har ikke bare blitt foretatt i store hauger med gravene til mennesker fra samfunnets toppsjikt, men også i små hauger på beskjedne gårder.

Mens oppdeling av lik i forbindelse med en begravelse rimeligvis har vært en «vennlig» handling overfor den døde, foretatt av de etterlatte, er det mer usikkert om haugbrottet hadde den dødes beste for øye. Noen runeinnskrifter fra hedensk tid røper motiver som kunne ligge bak haugbrott, og disse viser at innbrudd kunne være «uvennlige». Det dreier seg om såkalte verneinnskrifter, som ble skrevet i forbindelse med begravelsen, og som skulle beskytte mot dem som brøt seg inn i graver. Slike runeinnskrifter kan også gi oss innblikk i enkelte av de motiver som kunne ligge bak et haugbrott. Runesteinen fra gården Eggje i Sogndal er spesielt informativ. Slik Ottar Grønvik leser innskriften, skal den verne graven mot «mann som hyler over naken dødning». Med støtte i andre kilder finner Grønvik at innskriften skulle verne mot slike som ville hente fram beina for, gjennom ritualer som åpenbart innebar å hyle, å tvinge den døde til å røpe kunnskap som han hadde fått i det hinsidige. Det kan være samme type handlinger det siktes til når de tidlige kristenrettene forbyr «utesete» og å «vekke haugbu».

Som vi ser er det altså ingen grunn til å se for seg en dyrking av Halvdan Svarte som helgen for å forklare sagaberetningen om parteringen. Jeg kan heller ikke se at noen kildeopplysninger kan peke i retning av helgendyrkelse. Haugbrottet i Halvdanshaugen er en normal foreteelse som ikke krever mer forklaring enn de mange andre av samme slag, og byggingen av en kirke på storgården Stein er heller ikke en unormal foreteelse. Slike finnes også på andre av Ringerikes storgårder.

Mer sannsynlig virker det at sagaforfatterne har hatt tilgang til en tradisjon om at lik kunne bli partert i hedensk tid. Men selv om en slik tradisjon skulle ligge til grunn for sagaberetningene, er deres kildeverdi svært begrenset, både hva angår vikingtidens tenkning og praksis omkring partering, og hva angår hva som skjedde med Halvdans legeme. For den begrunnelsen Snorre gir for ønsket om å begrave deler av liket i andre regioner - at kroppsdelene var lykkebringende - synes å være sterkt farget av de forestillingene som omga helgenrelikvier i Snorres samtid. Videre kan koplingen av tradisjonen om partering til Halvdan Svartes begravelse være en litterær konstruksjon foretatt i begynnelsen av 1200-årene. For i eldre sagaer står det bare at Halvdan ble begravet på Stein. Hensikten med en slik konstruksjon kan ha vært å anskueliggjøre hvor folkekjær Halvdan var.

Noen sikker avgjørelse av disse spørsmålene skal vi ikke vente å få gjennom en utgravning av Halvdanshaugen. Det kan være tvilsomt nok om det overhodet blir mulig å knytte graven til Halvdan Svarte. Det er kanskje heller ikke så farlig, for dersom det virkelig skulle være en velbevart ubrent skipsgrav i haugen, er det ingen tvil om at en utgravning vil gi annen, og sannsynligvis langt mer vesentlig innsikt i vikingtidens samfunn og forestillingsverden.

vigHalvdan Svarte

De arkeologiske undersøkelsene av Halvdanshaugen på Stein gård på Ringerike tyder på at haugen er reist på 800- eller 900-tallet. (Man mener Halvdan Svarte omkom i år 860.) I en kronikk drøftet religionshistoriker Jørgen Haavardsholm ulike synspunkter på Halvdanshaugens historie. I dagens kronikk reiser arkeolog Dagfinn Skre, Universitetet i Oslo, noen innvendinger mot Haavardsholms framstilling.