Partidemokratiets kjerne

AMBASSADESAKEN: Debatten om partidemokratiet i kjølvannet av at bystyrerepresentant Tom Pape brøyt ut fra partigruppen i Oslo bystyre 7. desember har tatt av. Som en del av partistyret i Oslo AP har jeg behov for å klargjøre noen elementer. Oslo AP har nå siden Jan Bøhler tok over som leder gjenskapt roen og samarbeidet i partiet. Tidligere tiders fraksjoner og grupperinger er erstattet med dialog, solide organisatoriske prosesser som fører fram til konstruktive resultater og det er et klima som er inkluderende og ikke ekskluderende. Jan Bøhlers innsats har bl.a. fått slike som meg til å samarbeide med folk i partiet som jeg tidligere «kriget» med. Oslo AP har gjenreist seg som det største fylkespartiet i landet, og en valgframgang sist nå ved stortingsvalget som aldri har vært større enn på flere tiår. De siste meningsmålinger viser at AP er større i Oslo enn i landet, eller som statsminister Jens Stoltenberg sa på medlemsmøte i Oslo AP 12. desember; «...nå er det landspartiet som må komme på Oslo-nivået». Det er en entusiasme som ikke minst skyldes at alle føler seg delaktige. Partidemokratiet i Oslo AP er gjenreist etter mange år med det motsatte. Medlemmer og tillitsvalgte på alle nivåer er likestilte og er inkluderte.

OSLO AP BEHANDLET lokaliseringen av den amerikanske ambassade flere ganger enn andre saker. Mitt primærstandpunkt var å flytte ambassaden til Huseby, men etter en grundig behandling i de demokratisk valgte organer i partiet, to ganger i bystyregruppa og tre ganger i partistyret hvor saken var utredet og analysert aksepterte et enstemmig bystyregruppemøte og et enstemmig partistyre å gå imot den foreslåtte lokaliseringen på Huseby. Sakens dimensjoner dreier seg ikke om lokaliseringen av ambassaden, men om hvordan partidemokratiet faktisk skal fungere. Her registrerer jeg at en rekke folk uttaler seg i øst og vest. Kaare Willoch, Lars Sponheim og andre på borgerlig side kan vel neppe betraktes som forsvarerne av sosialdemokratiets tradisjoner og verdier. Men partidemokratiet dreier seg om at mennesker kommer sammen, engasjerer seg og diskuterer seg fram til løsninger på en rekke spørsmål og oppgaver - det dreier seg ikke om at noen snakker sammen i lukkede fora og så bestemmer.

DENNE SAKEN viser nettopp at partidemokratiet har fungert. Alle har hatt mulighet til å delta i de valgte organer i partiet som har behandlet saken. Ingen har krevd, verken enkeltmedlemmer eller partilag, at saken skulle drøftes i representantskapet - snarere tvert imot har prosessen vært preget av enstemmige vedtak. Jeg har stor respekt for våre folkevalgte i bystyret, og jeg kan ikke tenke meg at det sitter noen der som mener noe annet enn det de gir uttrykk for i sin stemmegivning i bystyregruppemøtene. Og ingen stemte imot om å si nei til flytting til Husebyskogen. De som hevder at det var et annet flertall undergraver de folkevalgtes integritet og rolle. Tom Pape varslet ikke at han ville komme til å bryte ut, og hans egen forklaring viser at han tok denne beslutningen samme dag - etter ca. 7 måneders behandling i partiets ulike organer. I et partidemokrati er det partistyret som er satt til å forvalte den daglige virksomhet mellom representantskapsmøtene. Skulle ikke partistyret ha reagert på en slik behandlingsform? Hva slags presedens ville dette gitt hvis man aksepterte at folk brøyt ut i fra partiets prosesser og stemte i hytt og vær? Hva hadde da skjedd med partidemokratiet - og ikke minst partiet? Det er dette denne saken dreier seg om. Det har aldri vært snakk om eksklusjon, men en reaksjon. Vi gikk til valg på denne saken - en strategi som et enstemmig parti sluttet seg opp om. Valgkampstrategien innebar også å satse på velgerne i Oslo vest - derfor er det mange som oppfattet det som et svik at noen ødela denne strategien. Partistyret i Oslo er satt til å forvalte demokratiet - og det er nettopp det som er gjort med denne behandlingen. En heltidspolitiker har et spesielt ansvar for å ta del i at partidemokratiet bevares!