...MEN ER FRAMTIDA PÅ LAG MED VENSTRE?: Trine Skei Grande under Venstres landsmøte i Ålesund. - Som en professor sa til meg: «Venstre må være landets dummeste og minst taktiske parti. Det kjemper for mennesker i utlandet om 100 år», skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
...MEN ER FRAMTIDA PÅ LAG MED VENSTRE?: Trine Skei Grande under Venstres landsmøte i Ålesund. - Som en professor sa til meg: «Venstre må være landets dummeste og minst taktiske parti. Det kjemper for mennesker i utlandet om 100 år», skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Partiet mellom alle stoler

Venstres har landets minst trofaste velgere. Når de nå prøver på på en snuoperasjon for å berge seg, står de i stor fare for å mislykkes. Troverdighet må bygges over lengre tid.

Meninger

Spaltist

Ove Vanebo

er jurist og tidligere formann i Fremskrittspartiets ungdom, og tidligere statssekretær for justisministeren.

Siste publiserte innlegg

Venstre-politiker Halfdan Hegtun ble kjent under sitt pseudonym og alter ego Even Brattbakken. Under partisplittelsen for noen tiår siden, oppsummerte figuren Brattbakken situasjonen slik: «Min kone og jeg er medlemmer av Venstre. Og står således langt fra hverandre politisk.» Problemet er at dette preger også dagens Venstre.

Jeg liker partiet Venstre. På sitt beste klarer partiet å heve seg over særinteresser og ta opp problemstillinger andre partier ikke orker eller tør å nevne. Det kjemper nærmest konsekvent for de svakes sak. Partiets politikere er også stort sett flinke og skikkelige mennesker. Likevel ligger partiet under sperregrensen på de siste meningsmålingene.

Partileder Trine Skei Grande har nå avlyst ferien for å drive valgkamp. Ifølge en rekke interne partikilder skal Venstre fremover fremstå som regjeringens aller beste venn. Partiet vil trolig brette opp ermene og stå på gjennom sommeren. Jeg tror imidlertid at dette er for lite, for sent.

Man skal være forsiktig med å spå om partiers strategi, og det er lett å være etterpåklok. Livet må leves forlengs, men forstås baklengs, som Søren Kierkegaard korrekt påpekte. Likevel er det ingen dristig påstand å peke på at kraftsamlingen i Venstre står i stor fare for å mislykkes.

Den første utfordringen er naturligvis at troverdighet må bygges over lengre tid. Det er ikke lenge siden partileder Trine Skei Grande skulle skvise Fremskrittspartiet ut av regjeringen, og ikke la fingrene imellom i sin beskrivelse av samarbeidsproblemene. Det fremstår derfor som noe hult at partiet nå skal snu det andre kinnet til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Venstre har dessuten de siste årene konsekvent klart å plassere seg overalt i partilandskapet. I utgangspunktet er det mange liberalt orienterte mennesker, inkludert meg selv, som kunne tenke seg å stemme på partiet. Men ved altfor mange korsveier har partiet valgt å gå imot egne standpunkter eller hengt seg opp i særegne løsninger som det ikke er flertall for. Dette gjelder saker som bl.a. søndagsåpne butikker, liberalisering av landbrukspolitikken, opphevelse av sexkjøpsforbudet, og fjerning av ostetollen. Partiet har også talt varmt om å redusere offentlig pengebruk, men dette har vi sett lite til i budsjettforlikene.

På den annen side klarer ikke partiet å appellere til mer sentrums- og venstreorienterte sosialliberalere. Partiet må konkurrere med SV og MDG om miljøsaker og sosialt engasjement, samtidig som Arbeiderpartiet gjerne kniver med Venstre om midler til sosiale ordninger. Høyre har blitt mer sentrumsorientert, og har et godt tak på småbedriftseierne. Det er også tenkelig at enkelte reformer, som kommunereformen, ikke slår an blant Bygde-Venstres velgere.

Partiet faller rett og slett mellom for mange stoler. Dette gjenspeiles trolig i at partiet har landets minst trofaste velgere. Strategiforskeren Michael Porter har skissert opp noen ulike hovedretninger når det gjelder valg av strategi. Men han er også opptatt av at kjernen i å ha en strategi, er at det også dreier seg om hva man ikke er: Hvis man velger for mange ulike spor, vil man lett havne i uforenlige posisjoner. Enkelt sagt kan ikke Audi konkurrere i Lada-segmentet. Resultatet blir fort middelmådighet; verken fugl eller fisk. Kanskje er det nettopp dette som er Venstres skjebne?

Paradokset med Venstres oppslutning og politikk, er også at det er oppslutningen i byene som gjøre at partiet har kommet over sperregrensen. Men så snart det kommer over sperregrensen, kommer partipolitikere fra Bygde-Norge inn på Stortinget. Og sistnevnte gruppe stikker gjerne kjepper i hjulene for urbane liberalere. Dermed undergraves politikken som i utgangspunktet fikk partiet stort nok.

Venstre er i tillegg partiet som er for stort for sin egen oppslutning – ja, egentlig større enn Norge også. Harald Eia sammenlignet en gang Venstre med den lille erta som er i et saftig kjøttmåltid, men som vil krangle med biff og poteter ved å rope «kom igjen, da!» Partiet utfordrer de store aktørene og kjemper for interessene til de som ikke kan heve sin røst. Dette gjelder asylbarn, dyr og mennesker som er rammet av krig eller klimaforandringer. I tillegg er Venstre-politikerne trolig landet største skaptilhengere av EU.

Norge blir bare et geografisk avgrenset konglomerat for FNs menneskerettigheter og andre internasjonale konvensjoner; en slags plattform for å gjøre verden til et bedre sted. I nyttekalkylen er en nordmanns interesser like mye verdt som en utlendings interesser. Men Venstre glemmer at velgerne til syvende og sist er seg selv nærmest. De vil ha jobber, penger til velferdsordninger og er ikke så interesserte i at utlendinger skal endre Norge radikalt. Som en professor – hvis navn ikke skal nevnes – sa til meg: «Venstre må være landets dummeste og minst taktiske parti. Det kjemper for mennesker i utlandet om 100 år».

Kanskje har også tidsånden løpt fra partiet. Det er rett og slett for mye negativt som er skjedd de siste årene. I 2011 skrev Trine Skei Grande at «Jeg tror ekstremisme bekjempes med toleranse, ikke med intoleranse – ved at ingen blir tråkket på i det norske samfunnet, enten det er på bakgrunn av tro, kultur eller etnisk bakgrunn.» Dette er naturligvis sympatisk og hyggelig. Men verden er ikke lenger et hyggelig sted. Man kommer ikke like langt i dag med å være snill.

For egen del vil jeg si at det er synd hvis partiet faller under sperregrensen. Jeg mener Norge har behov for et liberalt orientert parti, som kan «pushe» andre partier til å være med på progressive reformer. Spørsmålet er om Venstre er det partiet. De siste årene har «Venstre-koden» vært alt annet enn klar og tydelig. Kanskje trenger partiet fire år utenfor Stortinget for å finne igjen seg selv og hvile ut før nye kamper tas.