FRP-TOPPER: Carl I. Hagen møtte Frp-leder Siv Jensen under valkampstarten på torget i Stokke i juni. 
Foto: Heiko Junge / Scanpix
FRP-TOPPER: Carl I. Hagen møtte Frp-leder Siv Jensen under valkampstarten på torget i Stokke i juni. Foto: Heiko Junge / ScanpixVis mer

Partiet som lekte med ilden

Det er ikke gitt at den som leker med ilden, stifter en brann. Men faren for å brenne seg og andre er overhengende, skriver Stein Aabø.

For drøyt to år siden la Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse fram en rapport som konkluderte med at det i den norske samfunnsdebatten er klare undertoner av rasisme. Rapporten var skrevet før Frp-leder Siv Jensen kom med sitt utspill om «snikislamisering» i Norge, men det norske medlemmet i kommisjonen, Gudrun Holgersen, slo fast at dette utspillet var et godt eksempel på det kommisjonen pekte på.

Ettersom partiene har gitt seg selv munnkurv og inngått avtale om borgfred i sorgperioden, blir det medienes oppgave å minne om hvilket tankegods som gjennom tidene har nøret opp under fremmedfrykt og intoleranse. Dagbladet har i flere tiår på lederplass slått ned på Fremskrittspartiets grove og unyanserte utspill med brodd mot innvandrere og muslimer. Vår argumentasjon har i hovedsak dreid seg om at Frp nører opp under fremmedfrykt for å skaffe seg stemmer - det er nødvendig for å bli et stort og mektig parti - og dels at argumentasjonen er farlig. Den bidrar til å øke konfliktnivået i samfunnet, sette grupper opp mot hverandre og hemmer dermed integreringen. Dagbladet har selvfølgelig ikke vært alene om å angripe Frp på denne delen av politikken. Partiets holdninger er hovedforklaringen på at partiet ikke har kommet i regjeringsposisjon. KrF, Venstre og i lang tid også Høyre, har ikke ønsket å samarbeide med et parti som er så innvandrerfiendtlig. Høyres Per-Kristian Foss har mer enn en gang arrestert Frp for hets, kraftigst etter Siv Jensens advarsel om snikislamisering.

At Frp har hatt innvandringsmotstand som en av sine viktigste saker, er grundig redegjort for i løpende avisartikler og i biografiene som er skrevet om Carl I. Hagen. Det er snart bare partiledelsen som fornekter at partiet «drar innvandrerkortet» når det i ulike faser detter litt på meningsmålingene. Alle observatører forstår hva som skjer i slike situasjoner.

Det var slående i valgkampen i 1987, da Hagen presenterte et brev fra en pakistaner som angivelig fortalte hvordan han utnyttet systemet for å få mest mulig penger og hvordan Norge på sikt skulle bli overtatt av muslimene. Brevet ble avslørt som et falsum og Hagen måtte beklage. Likevel doblet Frp sin oppslutning i forhold til kommunevalget fire år tidligere. I to etterfølgende valgkamper fikk de økonomiske liberalistene i partiet stor innflytelse på valgkampstrategien. Innvandrermotstanden ble tonet ned, men det slo ikke an hos velgerne, og valgkampene i 1991 og i 1993 gikk dårlig for Frp.

Bedre gikk det som kjent i 1995, etter at Dagbladet hadde avslørt at stortingsrepresentant Øystein Hedstrøm, møtte høyreekstreme og rasistiske grupperinger på et møte på Godlia kino i Oslo. Avsløringen skapte voldsomme reaksjoner. Arbeiderpartiets valgkampansvarlige trodde valgkampen var avgjort til deres fordel. Men Carl I. Hagen registrerte raskt hvor vinden blåste, unnlot å ta avstand fra sin partifelle, og Frp gjorde et mye bedre valg enn det lå an til på meningsmålingene.

Etter terrorangrepene i New York i 2001 har partiets politikk og retorikk nådd stadig større grupper. Innvandringsmotstanden er utvidet fra å være generell til å rette seg mot islam. Nye grupper velgere har da også legitimert motstanden mot islam. Parallelt med dette har Frp måttet skjerpe retorikken for å beholde sin posisjon som det mest innvandringskritiske partiet.

Carl I. Hagen skapte furore på et møte i regi av Levende ord i 2004 med uttalelsen: «La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. I tilfelle han måtte ha sagt det samme, så ville det være: La de små barn komme til meg, så jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.» Det ga partiet masse oppmerksomhet, og synliggjorde sterk motstand mot muslimer også blant kristenkonservative.

Det siste famøse utspillet kom fra stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde i en kronikk i Aftenposten i mai. «Vil vi hjelpe Ap med å bytte ut norsk kultur med flerkultur? Aldri!». «For vi tror ikke på flerkultur. Vi tror det er en drøm fra Disneyland. Rotløshet satt i system. Idioti på lang sikt, og vi tror det kan komme til å rive landet vårt i filler.»

Mange har hevdet at det er bra for Norge og for norsk politikk at vi har et parti som Frp, som åpent flagger sin motstand mot innvandring fordi det bidrar til å få argumentasjonen fram i dagen og kanalisere velgere inn i relativt trygge parlamentariske kanaler. Tidvis blir også halvrasistiske meninger forstått som, og redusert til, politisk taktikk.

Men det bør ikke være nok til å tilgi partiet for å bidra til å legitimere og forsterke hatefulle holdninger til medmennesker fra andre kulturer. Partiet vet hva det gjør. Og påberoper seg ustanselig å være forfulgt når noen påpeker det.