Cathrine Sandnes:

Partiet som spiser av sine egne

Det har blitt sagt at revolusjonen spiser sine egne barn. Det er lenge siden Arbeiderpartiet var et revolusjonært parti, men de har i hvert fall tatt med seg denne delen av arven.

Ilustrasjon: Flu Hartberg
Ilustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Publisert

Som tilskuere til politikken rakk vi akkurat å gjøre oss ferdig med sesong V, episode 281, i sagaen om Trond Giske, før Thorbjørn Jagland kom på banen for å holde den dårlige stemningen ved like. Med bitterhet vender han tilbake til krigen i 1996. Det er som å bli invitert med på en tidsreise, tilbake til en tid hvor dressene var uformelige, slipsene grufullt fargerike og LO-leder Yngve Haagensen skjelte i bakgrunnen fra ethvert bilde hvor partitoppene i Ap var samlet.

Det var den gangen Ap syntes det var elendig med 35 prosent av stemmene ved valg, og kampen mellom Jens og Jagland var en som sistnevnte ikke kunne vinne. Jens var populær i pressen og flink på tv. Jagland var innesluttet, men godt likt i fagbevegelsen. Jens var Tony Blair. Jagland var klossete. For aktørene selv er det sikkert interessant å lete i lederstriden fra midten av 90-tallet og fram til 2002 for å finne sin egen plass i historien. For oss andre er det først og fremst en påminnelse om at ingen feirer sine interne slag som Arbeiderpartiet.

Til sammenligning er det lenge siden det var en sak for avisenes forsider at Rolf Presthus ble kastet, at Kåre Willoch kranglet med Erling Norvik, og at Høyre var et parti som jevnlig kvittet seg med sine partiledere. Feiden mellom Audun Lysbakken og Kristin Halvorsen er alle i SV kloke nok til å skjønne at ingen er tjent med å rippe opp i. Selv i partiet som er mor til alle norske politiske splittelser, Venstre, er det ingen som driver omkamp om gamle lederstrider. Lars Sponheims konstante krangling med omverdenen blir sannsynligvis ansett som så hverdagslig i de kretser, at man i ettertid husker det som hans vanlige toneleie.

I Arbeiderpartiet blir ingenting glemt. Enhver krig kan føres i det uendelige. Den kan gjenfortelles, omskrives og gjenoppstå som en mytisk beretning om storhet. Ingen er mer legendarisk enn Haakon Lie og Einar Gerhardsens oppgjør, hvor den ene skulle «knekke» den andre «som ei lus». Historien om Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland, som kanskje eller kanskje ikke hadde et forhold, og som ble en duo i toppledelsen mot sin vilje, er evig pinlig. Og selv om Trond Giske har varslet sin avskjed med politikken, vil ingenting overraske mer – det måtte i så fall være et gigantisk valgskred for Ap – enn at siste ord skulle være sagt.

Det underlige er jo at det er nettopp Arbeiderpartiet, som stadig går til valg på fellesskap, samhold og betydningen av sterke organisasjoner, som har de mest spektakulære personkonfliktene. Til en viss grad skyldes det at partiet har vært den klart viktigste politiske kraften i mange år, slik at enkeltpersoners fall eller stigning til makt har hatt større betydning enn i alle andre partier. Men man sitter også igjen med en fornemmelse av at dette er et parti hvor menneskene opplever seg som viktigere enn partiet.

For det kan knapt være noen som tror at Jaglands standhaftige kamp for å gjenvinne den æren han tapte mellom 1996 og 2002, gjør noe annet enn skade på partiet som en gang var ørnen i det politiske landskapet. Det er ingen som tenker at nå, når jeg endelig fikk høre Jaglands versjon av bruddet med Martin Kolberg eller kampen mot Jens, vil jeg stemme Ap ved neste valg. Like lite som stemplingen av Jan Bøhler som henholdsvis «forræder» og «sviker», eller vegg-til-vegg-intrigene rundt det som, fram til nå, har vært helt anonyme tillitsverv i Trøndelag Arbeiderparti, skaffer partiet flere støttespillere mindre enn ett år før neste stortingsvalg.

I tillegg til å gi et lite flatterende innblikk i den bitterheten det moderne Arbeiderpartiet er grunnlagt på, får disse evige personoppgjørene oss som står på utsida til å ane hvor ille det må være på innsiden av Arbeiderpartiet i dagens politikk. Det er så vi, i ren medlidenhet, ikke vil stemme på noen av dem – så de skal slippe å måtte forholde seg til hverandre.

Arbeiderpartiets posisjon i etterkrigstida bygde på mange ting, men en av de aller viktigste var at partiet speilet en himmel over arbeiderbevegelsen i Norge. En idé og en visjon om et fellesskap hvor alle skulle med og alle skulle få sin plass, gjøre sin plikt og kreve sin rett. Dagens parti framstår mer enn noe som de smålige kampers hjemsted. Mens det da Jagland valgte å gå av, var en skandale at partiet ikke nådde den magiske grensa på 36,9, leder Jonas Gahr Støre et parti i så fritt fall at det ikke lenger synes utenkelig at de skal havne under 20 prosent – før de fortsetter ferden videre nedover samme hengemyr som sine europeiske søsterpartier. Veien dit er i tilfelle brolagt med bitre eks-partiledere som aldri gir slipp på en kamp.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer