ARBEIDSDELING:  Per Sandberg kan snakke der Siv Jensen må tie. Foto: Jacques Hvistendahl
ARBEIDSDELING: Per Sandberg kan snakke der Siv Jensen må tie. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Partipoker med joker

Et liberalistiske frihetsparti som er statsbåret og sentralistisk. Derfor er Fremskrittspartiet avhengig av å framstå med et dobbelansikt.

Kommentar

Per Sandberg er opprørt over at Fremskrittspartiet blir anklaget for dobbeltkommunikasjon. Det er forståelig at det er sårende, for dobbeltkommunikasjon er partiets livseliksir, og det blir stadig mer avhengig av dopet.

Fremskrittspartiet har dyrket profilen som annerledespartiet. Den manifeste Magnus Marsdal og den trauste Martin Kolberg prøvde å avsløre Frp-koden for å gjenkjenne sine fiender. Politikere fra mer vennligsinnede partier har øvd seg i å riste litt på hodet, ta alt i beste mening og trøste seg med at Fremskrittspartiet bare er seg selv likt. Men det er ikke lett å treffe, for det er et bevegelig mål, et slags løpende villsvin.

Fremskrittspartiets problem nå er kombinasjonen av annerledesparti og regjeringsparti. Etter at de satte partilederen i Finansdepartementet og biljardkulene i andre statsrådstoler, er partiet i ferd med å likne mer på de andre partiene enn på seg selv.

For å unngå total kooptering, er dobbeltkommunikasjon blitt enda viktigere enn da Carl I. Hagen prøvde å tale med mer enn en stemme. Derfor har Per Sandberg frikort som joker som blir forstått av sine egne. Derfor målbindes ikke Tybring Gjedde. De er et slags knektepar som kan tale der andre må tie, eller til nød hoste i votten uten å bli sand i det oljesmurte regjeringsmaskineriet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når partiets nest beste menn har dobbeltkommunisert slik at kjernevelgerne har fått sitt, kan Siv Jensen og biljardkulene på regjeringstaburettene si at de ikke ville ha sagt det sånn. Den såkalt klare talen gjør det klart at mye er usagt og underforstått.

Pokerturneringer er en av Per Sandbergs symbolsk profilerte kampsaker. Den frihetsreformen har han fått gjennomslag for. Han gjør det lett for seg ved å spille poker med joker, i alle fall til de detaljerte forskriftene er på plass.

Slik vil det bli igjen og igjen. Nyliberale reformer med mer marked, større individuell valgfrihet og byråkratisk forenkling, fører til det motsatte. Når en avskaffer upopulære forbud, eller lar private overta driften av oppgaver som det offentlige har ansvar for, krever det masse juridisk spissfindighet, kompliserte avtaler, nye reguleringer og flere tilsyn. Som regjeringsparti er Frp forvalter av den styringsstaten de forakter. I tillegg kommer de til å utvide reguleringsstaten.

Fremskrittspartiet holder seg med et liberalistisk ideologisk grunnlag, og Ayn Rand er deres profet. I deres idealsamfunn er statens rolle begrenset. De hadde så store fremskritt med retorikk mot formynderstaten, at de havnet i posisjonen som statsbærende, eller i det minste som Høyres hjelpebærer.

Paradokset er at Fremskrittspartiet er mot staten i ord, men i praksis statsbåret og statsavhengig - både i finansieringen av seg selv og i finansieringen av borgernes valgfrihet. Under Geir A. Mo utviklet de et solid partiapparat og skaffet seg sin egen nomenklatur, med stadig flere ansatte. Partiet er like tungt statsfinansiert som Den norske kirke, Human-Etisk Forbund og de såkalte friskolene: rundt 85 prosent.

Ryggmargsrefleksen i Frp er populistisk og eklektisk. Som deltidspensjonert partieier Hagen pleide å formulere det: Vi har plukket det beste fra de andre partiene og satt det sammen til en politikk for folk flest. Hagens velferdspolitiske ideal var bilverkstedene: Den som er forsikret og har fått taksert en skade, kan selv velge hvor den skal repareres. Overført til helsevesenet: Når fagfolk har stilt en diagnose, utløser det rettigheter og en voucher som kan innløses etter fritt valg. Og Staten betaler, som i Anders Langes slagord: La Nordsjøens skatter betale folkets skatter.

Denne standardmodellen har blitt litt bulkete etter at Fremskrittspartiet slukte handlingsregelen. Men selv om handlingsrommet er trangere, er løsningene de samme: La Staten styre, kontrollere og betale. Den samferdselspolitiske bulldoser, Bård Hoksrud, vil ha mer statlig styring over hovedveiene. Finansminister Jensen vil fra ta kommune ansvaret for skatteinnkreving. Sylvi Listhaug vil fjerne regionale mattilsyn. I skolepolitikken må det også mer statlig styring og standarder til. Om det skal bli færre og enklere regler med et visst rom for lokal variasjone, må regelverket og retningslinjene lages og tolkes og kontrolleres sentralt. Det betyr sentralisering av makt til statlige etater, både i geografi, myndighet og finansiering.

Når dette er realitetene for et liberalistisk regjeringsparti som er tuftet på motstand mot skatter, avgifter og offentlige inngrep, er det åpenbart at det er nødvendig å tale med både to og flere tunger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook